Hvor viktig er samarbeid mellom private samlere og Nasjonalmuseet?
– Historisk sett er de private samlernes betydning helt uvurderlig for de offentlige museene. Det gjelder over hele den vestlige verden. Hvis man hadde fjernet alle de historiske verkene fra offentlige museer som kommer fra private givere ville det ikke være mye igjen.
Hva kjennetegner private samlinger, bærer de ofte preg av eierens personlige smak?
– Karakteren er veldig forskjellig. Noen samlinger er bygget opp helt selvstendig av private, mens andre er bygget opp som et samarbeid mellom private kjøpere og museene, og i første omgang eies av private men som senere kan ende med donasjon. Et eksempel på det er Olaf Schous Edvard Munch-samling hvorav samleren og museumsdirektør Thiis sammen vurderte Munchs bilder på atelieret der de ble skapt. Og så har vi andre samlinger som Rolf Stenersens donasjon til Aker kommune, som senere ble Oslo kommune, og som nå danner samlingen i Stenersenmuseet. Og Rasmus Meyers samling i Bergen som i en fase var tenkt til et nybygg på Lysaker men som havnet i Bergen.
Uklarheten rundt avtalen med Stein Erik Hagen dreier seg om hvor stort utvalg av samlingen Nasjonalmuseet har kapasitet til å stille ut i det nye bygget på Vestbanen. Er det vanlig at private givere stiller strenge krav til utstilling?
– Jeg må understreke at i samtalene mellom Hagen og meg har det ikke har vært tale om å vise samlingen i sin helhet, men i utvalg. Jeg har derfor ikke oppfattet at han har stilt strenge krav. Men ellers finnes det mange eksempler på samlere som stiller strenge krav til visning. Da Christian Langaard donerte sin samling av eldre betydelig kunst til Nasjonalgalleriet i sin tid, ble det knyttet strenge testamentariske betingelser som blant annet innebar at samlingen kun skulle vises i et eget rom som bar giverens navn. Forhandlingene kan være harde fordi museene ofte ikke ønsker fraskrive seg sin fleksibilitet med hensyn til variasjon i sine samlingsutstillinger.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Kan offentlige museer gi etter for slike krav?
– Der er det mye variasjon. Vi har for eksempel Museum of Modern Art i New York som er svært kritisk til å imøtekomme betingelser fra private givere. Som ett av verdens mest prestisjetunge institusjoner i sin sjanger får de så mange tilbud at de kan velge og vrake, og noen tilbud har de vraket på grunn av at giver har satt betingelser. Et annet eksempel er Metropolitan-museet, også i New York, som mottok en betydelig testamentarisk gave på 2600 kunstverk av den private kunstsamleren Robert Lehman ved hans død i 1969. Forhandlingene om betingelsene for donasjonen foregikk nesten til hans død, og en fløy som bærer hans navn åpnet i museet åpnet i 1975 med utvalg fra den store samlingen, men atskilt fra resten av museets samling. Mindre museer som er fattige og har svake samlinger vil naturligvis ofte føle det vanskelig å ikke gi etter for giveres krav.
Hvordan er det for Nasjonalmuseet?
– Vi står i en mellomsituasjon der vi har en eksisterende samling av høy kvalitet, og vi trenger ikke imøtekomme alle forventninger eller krav. Men vi tilstreber at begge parter kommer godt ut av det, det er helt avgjørende for å få til denne typen avtaler som vi anser som viktige for museet. I tillegg kommer myndighetenes rammebetingelser.
Er det noen fordeler knyttet til slike gaver for giveren?
– I noen land får man skattefritak for å gi bort kunst, det gjør man ikke i Norge. Men ved kunstneres dødsbo har familien kunne få redusert arveavgift ved at man gir bort deler av samlingen til staten. En vinn-vinn-situasjon dersom staten godtar det. Ved Pablo Picassos død ble en betydelig del av hans bo gitt den franske stat og det danner grunnlaget for Picassomuseet i Paris. Tilsvarende da den tysk-norske kunstneren Rolf Nesch døde i 1975 og Nasjonalgalleriet og kunstmuseet i Bergen fikk kunst mot redusert arveavgift.
Stein Erik Hagen trakk seg fordi han ønsker ro og ikke vil beskyldes for å legge press på regjeringen om museets framtid. Men han har ikke stengt døra helt?
– La meg si det slik: jeg ser fram til å gjenoppta samtalene med Hagen når forholdene ligger til rette for det. Det er ennå fire år til vi skal åpne det nye museet, og mye kan skje innen den tid.
Er det uheldig at et så fantastisk tilbud kom i en periode der Nasjonalmuseet står foran en større omlokalisering?
– Nei, tvert imot. Satsingen på et nytt museum gir oss en historisk mulighet til å kunne vise både en større del av egen samling og motta større bidrag fra private samlere enn tidligere. Det nye museet skaper også ny oppmerksomhet og ny interesse rundt samarbeid med Nasjonalmuseet.
Mange har et sterkt forhold til Nasjonalgalleriet på Tullinløkka. Hva synes du selv burde skje der når museet flytter til Vestbanen?
– Jeg håper at det kan bli videreført som visningssted for kunst, i tråd med sine tradisjoner, eventuelt som et supplement til det nye museet på Vestbanen. Det forutsetter at politikerne foretar en ny vurdering av beslutningen som ble tatt for 7–8 år siden. Nasjonalmuseet er en stor satsing som man ikke skal undervurdere verken politisk eller økonomisk, men det finnes både historiske og andre grunner til at kunstdriften i Nasjonalgalleriet blir videreført.
Canicasamlingen er på 2000 verk, om man også tar med Hagens store fotosamling, er den uvanlig stor?
– Samlinger kan være alt fra en håndfull verk til mange hundre. I tillegg kan verdien på enkeltverk i en samling variere.