Helg

– På tide med litt oppstyr

Hvis fredsprisen aldri er kontroversiell, mister den fort sin betydning, mener PRIO-direktør Kristian Berg Harpviken. Han tror tida er inne for litt brudulje.

Bilde 1 av 2

De siste årene har fredsprisen gått til trygge navn som Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen, Malala Yousafzai og Den tunisiske kvartetten. Har det vært et skifte bort fra mer kontroversielle kandidater?

– Jeg forstår at nominasjonslista kan gi det inntrykket. Men når vi ser på prisens historie, ligger noe av suksessen i å veksle mellom de åpenbare og de overraskende, og mellom de kjente kandidatene og de ukjente aktivistene. I en viss forstand blir også prisen gitt til sterke individer og organisasjoner for å styrke dens omdømme.

Tjener prisen på å være mer omstridt?

– Hvis den aldri er kontroversiell, tror jeg fort den mister status. Sånn sett kan vi jo tenke oss at det i år er på tide med en pris som vekker litt mer oppstyr.

Oppstyr ble det jo i 2008, da Barack Obama fikk fredsprisen. I Thorbjørn Jaglands tid som komitéleder vant også EU. Bidro han til å vanne ut fredsbegrepet?

– Det handler mer om tidspunktet for prisene, som jeg synes kommuniserte dårlig. Når det gjelder Obama, lette nok komiteen ekstra ivrig etter en begrunnelse for å gi ham prisen. Han hadde mange budskap som pekte i riktig retning, men på det tidspunktet var det kun ambisjoner. Mange mener prisen svekket ham som president fordi det forsterket inntrykket av at han først og fremst slåss for andres interesser. Da EU vant prisen i 2012, var unionen preget av store interne spenninger etter håndteringen av finanskrisen. Fokuset ble feil. Når det er sagt, var et par av prisene i Jaglands lederperiode ganske påfallende. Et eksempel er Liu Xiaobo. Flere og flere i Norge mener nok at han ikke burde ha vunnet. Jeg tror likevel ikke lederskiftet i komiteen har hatt så stor betydning, bortsett fra det politiske vektskiftet til høyre. Utenrikspolitikken er preget av ganske stor konsensus.

Du har utpekt Svetlana Gannusjkina som din favorittkandidat i år. Hvem er hun?

– Hun har frontet kampen for flyktninger og migranters rettigheter i Russland, og det er et kritisk viktig spørsmål i vår del av verden, særlig det siste halvannet året. Det har ikke vært lett å finne gode kandidater på dette feltet. Debatten har vært preget av at vi har gitt opp alle forsøk på å tenke etisk politisk om flyktningers rettigheter. Det er blitt et realpolitisk spørsmål hvor målet er å begrense tilstrømningen, nesten uavhengig av hva det koster. Gannusjkina står for et betydelig mer nyansert synspunkt.

Hvem andre har du på lista?

– På andreplass har jeg to colombianske ledere, Juan Manuel Santos og Carlos Mario Jiménez. Det er fordi fredsavtalen i Colombia er fantastiske nyheter. Selv om det er folkeavstemning om avtalen fem dager før Nobel-kunngjøringen, mener jeg det er mulig for Nobelkomiteen å ha dem som foretrukne kandidater, med en reserve hvis avstemningen blir negativ. På tredjeplass står Ernest Moniz og Ali Akbar Salehi. De har fremhevet betydningen av å basere forhandlingene om en atomavtale mellom USA og Iran på et objektivt kunnskapsgrunnlag. Fjerdeplassen går til organisasjonen De hvite hjelmene i Syria, som er ett av de heteste navnene på spekulasjonslistene. Grunnen til at jeg ikke setter dem høyere, er fordi vi har hatt organisasjoner som vinnere tre av de fire siste årene. På sisteplass har jeg Edward Snowden. Han er selvfølgelig en joker. Etter min mening er Snowden en veldig aktuell kandidat fordi han snakker om betydningen av overvåking med en refleksjonsdybde få andre har. Spørsmålet er om en komité nedsatt av Stortinget vil gi en pris til en mann som vår nærmeste allierte ser på som en landsforræder.

I dine åtte år som Prio-direktør har du aldri gjettet riktig vinner. Er lista di mer ønsketenkning enn kvalifisert gjetning?

– Jeg har aldri gjort krav på at jeg har avlyttingsutstyr på komiteens møterom. Samtidig ser jeg at en rekke av kandidatene jeg har spekulert i, dukker opp som vinnere senere år. Jeg skal ikke ta æren for det, men det skaper i hvert fall en debatt om hva prisen bør brukes til som jeg mener er konstruktiv.

Mer fra Dagsavisen