Musikk fra en urolig verden

Hvem: Alexandra Archetti Stølen, sjef for Oslo World Music Festival

Hvorfor: Klart for festival 28. oktober til 2. november

- Neste uke begynner 300 artister fra hele verden å strømme til Oslo World Music Festival, deriblant Hugh Masekela. Hva slags betydning hadde han for kampen for et fritt Sør-Afrika?

- Masekela levde 30 år i eksil, og har hatt stor betydning for Sør-Afrika i kampen mot apartheid, sammen med flere andre musikere i sin generasjon, som Miriam Makeba. Masekela skal åpne årets festival der han blant annet skal spille en av sine mest kjente låter «Grazing in the Grass», akkompagnert av Ole Edvard Antonsen og Mathias Eick, men han skal også være deltaker på seminaret «The Sound of A Nation» på Nobels Fredssenter. Der vil han snakke om sitt forhold til musikk som en mobiliserende kraft som kan bidra til sosial og politisk endring. Musikk handler om lidenskap, identitet og tilhørighet. Musikk kan spre håp og skape trøst. Man kan miste mye, men ikke musikken. Men musikk kan også i seg selv spre glede, gi håp og holde drømmer ved like i undertrykte samfunn. Under apartheid spilte musikk en sentral rolle, Masekela en av de mest sentrale personlighetene i motstandskampen.

- Musikk kan vel også virke samlende?

- Ja, nettopp. Bare tenk på når folk står sammen og synger på et fotballstadion. Det er vel ingen steder du kan samle så mange forskjellige folk, som likevel står og synger akkurat de samme sangene fordi de heier på samme lag. Musikk har den unike effekten på folk. Det som også er så fint, er at musikk kan berøre deg uten at du trenger å ha noe forhold til artisten eller landet på forhånd. Du kan få gåsehud av å høre på en musiker fra Afghanistan, uten at du trenger å forstå språket eller det han eller hun synger om. Man kan danse sammen til samme musikk, uansett kultur og geografisk tilhørighet. Den type fellesskap, umiddelbarheten, finner du spesielt i musikken og idretten.

- Det er kanskje ikke tilfeldig at nettopp du kommer med fotballanalogier, du som kommer fra en så fotballgal familie?

- Ja, jeg elsker jo fotball, og er halvt argentinsk. Jeg har mange ganger stått sammen med min nå avdøde pappa, Eduardo Archetti, på stadion i Buenos Aires og sunget fotballsanger til ære for hans favorittlag River Plate, Boca Juniors store rival i byen. Vi sang sanger med de mest groteske tekster, som at vi ville «drepe» alle Boca-supportere, altså de som holdt med erkerivalen. Det var et skikkelig forferdelig fordomsfullt opplegg, og der sto vi med hånda på hjertet og ropte det ut, helt uten skrupler! Men samlende, det var det. Spøk til side, Hugh Masekela har sagt at det ikke var på grunn av musikken at apartheid opphørte, men at musikken hadde en veldig sterk betydning for det sørafrikanske folket.

- Festivalen gjør et poeng ut av det norske grunnlovsjubileet, men også av at Sør-Afrika feirer grunnlovsjubileum i år.

- Ja, det er 20 år siden Sør-Afrika kvittet seg med apartheid og ble et fritt demokrati. Vi har med et ungt band fra Sør-Afrika også, «The Brothers Move On», som synger om at landet ikke akkurat ble som de hadde trodd og håpet da de var små. De tilhører en generasjon som vokst opp under apartheid, og som kanskje var 10-12 år gamle i 1994, da Nelson Mandela ble president. «The Brothers Move On» tar for seg alle skuffelsene i tida etterpå, og de tapte drømmene. Under apartheid visste alle hva de kjempet for. Nå er det tydelig at mange ikke syns at alle demokratiske mål er nådd.

- Hva med det urolige Midtøsten, hva betyr musikken der?

- Til oss på festivalen kommer det i år folk fra Libanon, Palestina, Irak, Egypt og Algerie. Fra Syria kommer tungrockbandet «Tanjaret Daghet». Jeg hørte dem første gang i Libanon i desember i fjor. De er en trio med tre unge gutter, som på grunn av borgerkrigen har blitt tvunget til å flykte til Libanon. Nå bor de i eksil i Beirut, som så mange andre syriske musikere. «Tanjaret Daghet» var opprinnelig et helt vanlig rockeband i Syria, inspirert av «Rage Against the Machine» og sånn. Men man kommer jo ikke utenom at de er fra en del verden der det er uro og krig, noe som preger dem.

- Men føler de at de tvinges inn i en politisk rolle, fordi de er fra nettopp Syria?

- Akkurat det er et interessant spørsmål, om hva som er deres politiske ståsted og i hvilken grad det preger musikken deres. På et seminar kommer vi til å diskutere hvordan Syria-krigen egentlig har påvirket deres liv. De syns nok det er veldig utfordrende å leve i eksil, men er det kanskje slik at vi «pålegger» dem en ekstra politisk dimensjon bare fordi de er band fra Syria? Det er som om vi synes at en musiker fra Irak må mene noe om Saddam Hussein til enhver tid, men norske musikere tross alt slipper å mene noe om Erna Solberg. Men når det kommer musikere hit fra Syria, så kan i alle fall journalister få en sjanse til å se Syria fra et annet ståsted. Å få med seg dette kan gi et bredere perspektiv.

hanne.mauno@dagsavisen.no