Lover politisk radioteater

Det er et stykke fra «Dickie Dick Dickens» til de nyeste produksjonene til Radioteatret. De fikk mye oppmerksomhet både da de lagde hørespill om Arne Treholt-saken, og ikke minst da hørespillet om Scandinavian Star-ulykken ble sendt i vår.

Er det denne typen radioteater vi kommer til å se mer av framover?

– Det er viktig å bruke fiksjonen på den måten. Etter Scandinavian Star-hørespillet fikk vi stort sett positive reaksjoner, men det er klart at det er sensitivt materiale. Ikke alle synes det er gøy å få smelt slik opp i ansiktet, og vi hadde en debatt rundt det å lage underholdning av katastrofer. Men vi bestemte oss for å lage hørespillet.

Radioteatret er nok noe mange har et nostalgisk forhold til. Er det viktig at Radioteatret endrer seg?

– Vi trenger å komme oss litt ut av boblen og ut i verden. Vi skal spisse den samfunnsaktuelle profilen. Man kan kanskje bruke begrepet politisk teater.

Dere kaller dere «Norges største teater», hvorfor det?

– Tallene er nok overraskende for mange. Ukentlig har vi 600.000 lyttere. Nå har vi 15–20 dramatikere som skriver ny dramatikk for oss, og de siste månedene har over 100 skuespillere vært innom fordelt på tre ulike produksjoner. Tallene er ganske svimlende. Vi er bare åtte ansatte.

I fjor sommer hørte mange på podcasten «Serial», og det ble spådd stor suksess også for andre podcaster. Er det noe dere vil utforske?

– Trenden med podcaster er noe som kan bidra til at Radioteatret vil nå flere. Suksessen til den amerikanske podcasten «Serial» er en inspirasjon. Podcast er spennende, og det er noe vi ønsker å satse mer på. Slik det er nå, er det noen begrensninger med hensyn til rettigheter, men NRK arbeider med det nå. Podcastformatet er dessuten mer fleksibelt enn radioformatet. De yngre dramatikerne skriver på en annen måte i dag, og jeg tror de kan være med på å sprenge vår radioteaterform. Det er viktig at teatret ikke stivner i en fast form.

Du har bakgrunn fra Det Åpne Teater og Dramatikkens hus. Hvordan er det å være teatersjef i allmennkringkasteren NRK?

– Det er privilegert å være en del av NRK, men vi er en liten organisasjon i en stor organisasjon. Vi må forholde oss til NRK-plakaten og journalistiske prinsipper. Vi er stadig i dialog med jurister hos oss om hvor vi kan bevege oss. Det er et veldig interessant område: Hvor ligger fiksjonen og hvor ligger virkeligheten? Behandlingen av det spørsmålet er nok annerledes hos oss enn hos Nationaltheatret fordi vi også må ha det journalistiske perspektivet.

Med oppstyret rundt «Kampen om Tungtvannet» sin omskriving av historien i minnet: Hvor langt kan Radioteatret gå i å dikte rundt faktiske hendelser?

– Vi kan dikte opp personer i historier basert på virkelige hendelser. Da dikter vi gjerne opp en person som forteller historien. Men det er klart at det er et grenseland. Jeg tror vi skal være oppmerksomme på at vi ligger litt midt imellom, og ikke ta oss for store friheter. Vi har ingen tanke om å krenke noen eller påstå usannheter.

Hva kan dere tilby til høsten av nytt materiale?

– Til høsten kommer vi med nyskrevet dramatikk i form av en «sitcom». «Gholam Family» handler om en afghansk familie som bor på asylmottak i Tromsø, men som flytter til Oslo når de vinner i pengelotteri. Å satse på ny dramatikk er en risikosport. Det kan gå galt. Jeg tror likevel at man må investere i at de som skriver får lov til å prøve seg. Det har lenge vært en kritikk mot teatrene at de setter opp for lite ny dramatikk. Jeg tror at dersom man vil se endringer, så må man sette seg noen mål. Også for eksempel med tanke på spørsmålet om hvorfor det er så få kvinnelige hovedroller.

Kan du be en dramatiker spesifikt om å skrive noe med en kvinnelig hovedrolle?

– Ja, det kan jeg. Og det gjør jeg også. Vi pleier ofte å ha en lek når dramatikerne har jobbet en stund med teksten og hovedkarakteren. Da sier vi gjerne: Bytt kjønn. Mange ganger fungerer teksten like godt med en kvinnelig hovedrolle. Det er en viktig bevisstgjøring.