Helg

Liker feit progrock

På scenen er hun det nærmeste du kommer Jimi Hendrix i miniskjørt. Men i dag varter Hedvig Mollestad opp med baby på armen og rømmebrød til kaffen.

Hedvig Mollestad er best kjent for rått gitarspill og evnen til å strø glamour i jazzhjørnet med glitrende, korte kjoler og høye hæler. Men i dag er hun barbeint og usminket. Det lange håret som på scenen gjerne holdes på plass med pannebånd, er samlet i en stram hestehale. Og balkongen som bader i formiddagssol er mer Bonytts hagespesial enn trasha rock'n'roll-hotellrom. Her er blomsterpotter, nytraktet kaffe og kaker, stoler med myke puter, og et leketeppe på gulvet.

Det er nemlig bare fire måneder siden Hedvig Mollestad ble mamma til en liten jente, men allerede neste uke bærer det av gårde til Kongsberg på spillejobb. Selv om det er kos med barseltid, synes hun det skal bli godt å komme i gang igjen.

– Det blir gøy. Vi spilte der for to år siden og det var energigivende. Kult sted med masse folk. Jeg gleder meg skikkelig, og syns det er utrolig fint å kunne ta med ungen.

Hedvig Mollestad Trio ga ut sin første plate «Shoot!» i 2011. Deretter fulgte albumene «All Of Them Witches» i 2013 og «Enfant Terrible» i 2014.

– Vi skal spille inn en liveplate nå, da føler jeg at vi kommer til kjernen til det vi gjør. Etter tre album føles det konkluderende. Og i januar neste år går vi i studio og spiller inn ny studioplate.

Musikalsk er de blitt beskrevet som en stilmessig blanding av Black Sabbath og Miles Davis med en dash Jimi Hendrix, og det låter mer rocka enn det de fleste forbinder med jazz.

– Dere er liksom jazz for folk uten pipe og skjegg?

– Når man snakker om jazz så er det nesten umulig å forstå hva man egentlig mener. Musikken har levd så lenge at den har gått i alle mulige retninger og sjangerkategoriene har for lengst eksplodert. Men vi havner ofte i jazzbåsen, kanskje fordi vi har gått på jazzutdanningen.

– Er jazz i denne sammenhengen mer en beskrivelse av tilnærmingen til musikk enn av selve musikken?

– Det tror jeg er veldig riktig. Det at vi forholder oss til improvisasjon og lar musikken få leve selv om vi kanskje har en idé om hvordan vi vil det skal være.

– Hvor mye improvisasjon tillater dere på en studioplate?

– Masse! Alle platene våre er spilt inn med ulik grad av forberedelser. Første gang vi gikk i studio hadde vi spilt så mye live at vi bare spilte låtene om igjen og om igjen til vi hadde et take vi var fornøyde med. Da vi laget «Enfant terrible» var det mye mindre som var klart på forhånd. Da jobbet vi fram mer i studio, sier Mollestad, og understreker at hun opplever HMT som et liveband. At det er når hun, Ivar Loe Bjørnstad på trommer og Ellen Brekken på bass, spiller ute blant folk at musikken virkelig får et eget liv.

– Når du spiller live er det mye som skjer og det får lov til å skje. Det er kjempeviktig at det er lov til å gjøre det forskjellig for hver gang vi spiller låtene våre. Når man jobber på den måten er det viktig å være samspilte. Det er som å snakke med folk en har kjent lenge, man har egne koder og mimikk, og det gagner musikken. Typisk nok er flere av de musikerne og bandene vi ser opp til folk som har holdt sammen lenge.

– Kan du nevne noen dere ser opp til?

– Vi kommer fra tre veldig forskjellige musikalske bakgrunner, men møtes på noen punkt. Og ett av dem er dette bandet og spesielt denne plata, sier hun og henter fram Terje Rypdals «Chaser» fra platehylla.

– Det er spennende, mystisk, fritt og sterkt. Og rått. Og samtidig som det er veldig låtbasert og melodisk i noe som likevel virker som om det lever helt fritt. Dessuten er de samme besetning som oss. For meg som gitarist er uttrykket til Terje Rypdal enormt spennende. Han har gjort så mye forskjellig, han kom fra psykedelia med the Vanguards og Dream, og har uredd beveget seg i mange musikalske landskap.

Hun er over gjennomsnittet begeistret for Black Sabbath. Og i platehylla kan vi skimte alt fra David Bowie til AC DC.

– Når var det du skjønte at du ville spille gitar?

– Det var ikke noe sånt spesielt øyeblikk. Mamma spilte gitar. Nylonstrenger. Det var av henne jeg lærte å spille, og jeg syns det var gøy fordi jeg syntes jeg fikk det til. Så jeg ble nysgjerrig på instrumentet, på akkorder, og hva man kunne få til. Det er vel sånn det er når du syns du mestrer noe.

Hjemme på jenterommet hang det plakater av Pearl Jam og Jimi Hendrix. Men den som har betydd mest for utviklingen av jazzinteressen hennes er faren, Lars Martin Thomassen, trompetist og flygelhornist som introduserte datteren for musikken til blant annet gitaristen Jim Hall. Allerede på ungdomsskolen var hun blitt et jazzhode og til konfirmasjonen fikk hun valget: bunad eller gitar.

– Det der er litt morsomt. Vi var glade i turgåing og til konfirmasjonen fikk jeg mange turting, blant annet en flott fjellkniv, en drikkekopp av tre, sånne ting. Og ett øyeblikk mens jeg sto der og pakket opp husker jeg at jeg fikk panikk og tenkte: «Åh nei, de har kjøpt telt». Men så var det takk og lov en gitar likevel. En Aria elgitar med Peavey forsterker.

– Når oppdaget du Jimi Hendrix og psykedelisk musikk?

– En venn av mamma, Jan Otto, mente jeg burde høre på Jimi Hendrix siden jeg var interessert i gitar, og tok med ei plate til meg. Den likte jeg kjempegodt! Man kan nesten ikke spille gitar uten å ha en relasjon til Jimi Hendrix. Han har hatt så utrolig mye å si for utviklingen av hvordan man kan spille på elgitaren og har et enormt stort spenn som går fra det mykeste melodiske til det mest støyete eksperimentelle.

Av andre gitarhelter hun setter høyt er Black Sabbaths Tony Iommi, John McLaughlin, Jeff Beck, Jon Eberson. Og Bjørn Christiansen fra Aunt Mary.

– Åh, dritbra syttitalls progrock, sier hun henført.

– Men er ikke du egentlig altfor ung til det?

– Jeg har en samboer som er opptatt av gammel, norsk musikk, og det er han som har introdusert meg til den typen band. Det er musikk jeg kan relatere spillingen og låtskrivings-tankene mine til.

– Hva med alle musikeres musiker, Jimmy Page?

– Ja, også Jimmy Page har en utvidet bruk av gitaren som fascinerer meg. Han fargelegger, gjør det stort og variert, uten at det lyder som om han briljerer. Starten på «Achilles Last Stand» for eksempel, synes jeg låter helt fantastisk. Det er rikt og stort og samtidig enkelt. Jeg liker den tenkninga.

Hun har hatt Jon Eberson som lærer, og senere også spilt sammen med ham. Det er mye takket være han at Mollestad skjønte at hun kunne satse på en karriere som musiker.

– Hans måte å tenke musikk på åpnet en helt ny dør for meg. Han var nok den første som for alvor gjorde at jeg tenkte at jeg ville spille musikk og at det var noen vits i at jeg gjorde det. Som fikk meg til å skjønne at jeg hadde noe by på. Han åpnet en akkordtenkning som stemte skikkelig med det jeg var fascinert av, pluss at han har en frasering som er så levende og talende. I tillegg er han en flink lærer.

– Hvor stor rolle spiller referansene når du skal finne din egen stemme?

– Du er jo på mange måter et resultat av dine referanser. Så alle dem du har hørt på blir definerende for hvordan du selv høres ut, selv om du oversetter det til ditt eget uttrykk.

Da hun var gravid spilte hun helt til 12 dager før termin.

– De fleste gitarister med stor mage er som regel menn?

– Hehe, ja men så snart jeg hadde forsikret meg om at det var trygt for babyen at jeg spilte, var det fysiske egentlig ikke noe problem. Det var utrolig fint å ha så god helse at jeg kunne fortsette å turnere såpass lenge som jeg gjorde.

– Du er veldig livlig på scenen og spretter mye rundt?

– Ja, og det ble kanskje litt mindre av det underveis.

– Men du hadde like kort kjole?

– Den kjolen ble egentlig bare kortere og kortere jo større magen ble.

Hedvig Mollestads favorittgitar er en kremhvit Gibson ES 335.

– Hvor knyttet er du til gitaren din?

– Instrumentet er utrolig personlig. Det er jo der du skal formidle det du ikke kan få sagt med ord. Så det er klart at du må ha god kontakt med instrumentet. Jeg har prøvd mange gitarer, og det er mange komponenter som spiller inn, som treverk, strenger og mikker.

– Hvilken historisk drømmekonsert skulle du gjerne vært til stede på?

– Neil Youngs «Live Rust». Alle Crazy Horse-livekonsertene på den tida kunne jeg likt å ha vært til stede på. Og Woodstock. Og så kunne jeg godt tenkt meg å ha hørt Jon Eberson og Terje Rypdal på den tida, og ikke minst pappa’n min.

Mer fra: Helg