Helg

– Jeg håper Norge ikke tar for mange gull

Vrakingen av Petter Northug til Tour de Ski har skapt sinne og debatt. Lars Backe Madsen, som har skrevet bok om norsk langrenn, er mer opptatt av at svenskene skal gjøre det bra.

Hva synes du om vrakingen av Petter Northug?

– Det er mye som tyder på at det er gode sportslige grunner til det – han har ikke akkurat vært god i det siste. Men jeg synes fortsatt det ser ut som at konflikten som har vært mellom landslagsledelsen og Northug siden 2006, er betent. Det er interessant å se hvordan han har vært en outsider, både villet og litt ufrivillig, hele veien.

Har du sansen for Northug?

– Jeg synes mye av det han driver med er litt barnslig. Men jeg har sansen for at han tør å utfordre et lukket, litt militant og robotaktig landslagsmiljø. Det er ingen tvil om at han har vært viktig for norsk langrenn i medaljesammenheng, men han har også vært den eneste superstjernen i internasjonalt langrenn det siste tiåret. Han har vært mye viktigere enn det landslagsmiljøet vil innrømme. I Sverige er han svært populær. For noen år siden ble han kåret til årets idrettsutøver i Sverige. Zlatan hadde vunnet den prisen i et tiår, og Northug var den første utlendingen som fikk den. Svenskene forstår ingenting av at han holdes utenfor.

Du mener at Norges dominans i langrenn de siste årene ødelegger interessen for sporten. Blir du glad når Norge blir slått?

– Jeg synes det er hyggelig hvis en ung og lovende norsk utøver vinner. Men jeg håper at Norge ikke tar mange gull i neste års OL. Det er ikke bra for langrennssportens framtid hvis vi fortsetter å dominere som i dag. Det er nesten ikke mulig å identifisere store grupper med løpere fra andre land som kommer opp. Jeg tror langrennssportens framtid er avhengig av at Sverige vinner en god del i tida framover. Sverige er vel snart det eneste landet som ikke har hatt dopingsaker knyttet til sin suksess.

I boka «Gullracet» skriver du om hvordan norsk langrenn de siste 30 årene har forandret seg fra det «muntert amatørdrevne» til det «brutalt ambisiøse». Hva var det som skjedde?

– Boka begynner i 1988, som var et bunnår i norsk toppidrett med null gull i vinter-OL i Calgary. Det var krisestemning i norsk toppidrett. Samme år ble Olympiatoppen etablert og Lillehammer fikk tildelt OL. Norge startet en storstilt satsing som kostet mye penger. Vi skulle bli en stor toppidrettsnasjon, og satsingen på langrenn var viktigst. Det ble investert i store anlegg og satt av store ressurser på teknologisk forskning og medisinske eksperimenter. Norge skulle bli best for enhver pris, og i langrenn var bare gull godt nok. Dette skjedde parallelt med at den norske stat begynte å bli rik og oljefondet dukket opp i norsk offentlighet for første gang. Den eventyrlige utviklingen i langrenn speiler utviklingen i det nye Norge. At vi ble best i langrenn skyldes dyktighet, men også flaks og grådighet. Det samme kan sies om norsk økonomi.

Du har skrevet at løperne går rundt med dødsangst i blikket før de skal i ilden og at smøretraileren til landslaget ser ut som et kjøretøy fra «Star Wars». Er det noe sjarm igjen med norsk elite langrenn?

– For å være helt ærlig, så synes jeg det er vanskelig å identifisere sjarmen og gleden i det norske landslagsmiljøet. Løperne hver for seg er sikkert sjarmerende nok. De smiler når de vinner og forteller vitser på tampen av sesongen, men landslagsmiljøet som apparat er alt annet enn sjarmerende.

Hva kan gjøres for å snu utviklingen?

– Det er et veldig godt spørsmål. De kan ikke be løperne gå saktere. Vi må nok leve med at Norge beholder hegemoniet i årevis. Men interessen internasjonalt vil synke hvis det fortsetter som nå, og hvis det bare er de ressurssterke som kan drive med idretten, vil langrenn miste sin posisjon som en bred folkesport.

Ville du advart egne barn mot å bli langrennsløper i dag?

– Hvis man har barn som vil satse, må de få lov til det. Men hvis det skal koste 70.000 kroner i året å følge opp en 13-åring som vil bli god, er det kanskje greit å finne på noe annet og heller bruke langrenn som en hyggelig fritidssyssel.

Synes du at Skiforbundet viser vilje til å gjøre noe med prestasjons- og utstyrsjaget?

– Det er mange som har begynt å reagere på at langrenn er blitt for dyrt. Skiforeningen er veldig opptatt av at det skal være en sport for alle, og ikke bare for de rike som kan bruke mye penger. Men det ser ikke ut som om landslagsmiljøet bryr seg om denne typen advarsler. De bruker fortsatt enorme summer på forberedelser til de store mesterskapene. I frykt for å ikke vinne nok gull, tror jeg ikke de er overdreven interessert i å endre på det.

Du ble vel glad da Dagens Næringsliv nylig skrev at Birken-jaget har lagt seg?

– Ja, det må sies å være en gladnyhet. Det er bra hvis den ekstreme pengebruken til deltakerne i Birken roer seg ned. DN har skrevet mange saker om direktører og advokater som har jaget resultater og brukt enormt med penger og tid på Birken – så vi er litt medskyldige. Det er fint hvis det kan bli et mer vanlig mosjonsrenn som ikke preges av folk med Porsche Cayenne fra Oslo 3 som har med seg medbrakt smører og avspaserer i to uker før rennet for å drive hardtrening.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Er langrenn blitt en så dyr og usympatisk sport at foreldre bør tenke seg godt om før de gir barna skiutstyr til jul?

– Jeg synes at ski til jul er en flott gave. Men man trenger ikke å gi barna fluorpulver og gavekort til høydetreninger. Det trenger man heller ikke gi til voksne.

Mer fra: Helg