Annonse
Ulven til Naturhistorisk museum i Oslo, har bitt fra seg for siste gang, men både ulveelskere og ulvehatere vil nok fortsette å bite fra seg, iallfall i hele vår levetid, tror Lars Lenth.

Det perfekte hatobjekt

– Vi trenger noe å legge skylda på, sier Lars Lenth, og glefser til med roman om ulvehat.

Annonse
Intervjuet

 

Gratulerer med verdens beste timing. Hvor mange flere bøker kommer du til å selge på grunn av ulvedebatten?

– Takk for det! Tipper jeg kommer til å selge mellom fem og ti tusen ekstra bøker, hvis ikke blir jeg fryktelig skuffet. He-he. Jeg visste jo det ville bli bråk i forbindelse med lisensjakta, regnet med at vernerne ville kaste seg foran kulene ute i skogen, men hele greia ble jo snudd på hodet da ulvejakta ble avlyst.

Hva ga deg idéen til denne romanen?

– Jeg trengte en ny setting til de to hovedkarakterene mine, den konfliktsky advokaten Leo Vangen og den handlekraftige ekstorpedoen Rino Gulliksen fra Bærum. Etter bataljen med Brødrene Vega i Nordland i forrige bok, har Rino bestemt seg for å redde naturen fra menneskene, så det måtte bli noe miljørelatert. Foreldrene mine bodde på Koppang i tjue år, jeg har fulgt ulvekonflikten fra sidelinja i mange år, og landa på at Rino, som den ensomme ulven han er, blir besatt av å redde ulven fra krypskytterne.

Les også: «Det er nesten litt irriterende at ingen greier å sette Robert Steen til veggs»

«Menn som hater ulver» er allerede solgt til Tyskland. Det som kan bli oppfattet som en roman om skytegale, villdyrhatende villmenn omringet av ulveflokker, er vel ikke den beste Norges-reklamen?

– Tvert imot, jeg regner med at tyskerne vil valfarte til Østerdalen i bobilene sine for å få et glimt av den siste rest av ren og urørt natur i Europa, mann mot beist. Nå er det viktig å påpeke at Menn som hater ulver ikke er en bok om ulvekonflikten. Det er en bok om mennesker i all sin prakt, folk som roter seg inn i håpløse situasjoner, som overvurderer seg selv, tar seg vann over hodet, og hvordan de desperat prøver å redde stumpene.

Det er over 200 år siden noen ble drept av ulv i Norge, men i din roman rives en kvinne tilsynelatende i hjel ulver. Hva om det går troll i ord?

– Ulvemotstanderne ville fått vann på mølla, i hvert fall, som de får i boka mi, og det ville blitt et helvetes leven, et krav om at all ulv i Norge må drepes, eller «tas ut», som det heter. Men sjansen for å bli drept av naboens bikkje, eller en mannevond bever, er jo langt større.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Du har sagt at ulvekonflikten «er det nærmeste vi kommer borgerkrig i Norge». Hvem kjemper du for?

– Jeg kjemper ikke i noen hær. Jeg skriver bøker og har skrevet en roman som handler om mennesker, karakterene, ikke ulvekonflikten. Men jeg syns vi skal ha ulv i Norge, ja, spørsmålet er bare hvor mange.

Hvorfor er frontene så steile?

– Folk har ulike motiver for å mislike ulven: Sauebonden vil ikke at ulven skal ta sauene hans, jegeren liker ikke at ulven forstyrrer jakta, skogeieren taper penger på ulven, småbarnsmoren i Trysil føler seg utrygg. Men det viktigste er nok at mange i ulvesonen er drittlei av å bli overkjørt av «Sentralmakta» i hovedstaden, de kan ikke fordra at miljøvernsosialister som bruker melk i kaffen, og ulveforskere, skal fortelle dem hvordan de skal leve livene sine, hvordan de skal oppføre seg i skauen. Dette er deres domene. Men vi må ikke glemme at ulovlig ulvejakt har lange tradisjoner, og at en liten gjeng sinte karer rett og slett hater ulven med en intensitet. Joe Pesci ville misunt dem, for å bruke et bilde fra boka.

Les også: «Märtha Louise og Elisabeth Nordeng unngår kritikk og, Gud forby, skulle noen finne på å kritisere dem, så er det mobbing» (Kadra Yusuf)

Finnes det noen som vei ut av dette?

– Det ser mørkt ut. De ekstreme motstanderne vil utrydde ulven. De ekstreme vernerne vil ha masse ulv for å få en levedyktig bestand uten innavl. Ingen av delene er et alternativ i dagens Norge. Sånn sett er det en slags skinndebatt: Ingen av sidenes mål vil bli innfridd, ikke i vår levetid, iallfall.

En ulv i Langedrag naturpark la potene på brystet mitt og så meg inn i øynene. Opplevelsen var uforglemmelig og risikofri, fordi ulven var født og oppvokst i fangenskap. Med alle ulvene i dyreparker hadde vi vel løst mange problemer?

– Det ville så avgjort fjernet mange problemer på kort sikt, men selv om ulvestammen vår er noe av det mest overvåkede som finnes, kan ikke ulv i dyrepark sammenliknes med ulv ute i naturen, og etter hvert ville nye problemer dukket opp, for eksempel barkbiller eller landbrukspolitikk. Vi mennesker trenger noe å samles om, noe å slåss mot, noe å legge skylda på.

Annonse