Davy Wathne tenker på å kaste loss

Du har sagt til fagbladet Journalisten at du tenker over framtida. Ser vi deg i FotballXtra på søndagene etter ferien?

– Nei, nå skal jeg bli nyhetsjournalist i TV 2s sportsredaksjon. Jeg er tilbake der jeg startet. Jeg var overrasket over at jeg ikke var en del av TV 2s EM-satsing. Jeg synes det var rart. Jeg tror jeg er en del av TV 2s fotballuttrykk. Det innbiller jeg meg. Jeg er en sentral aktør i fotballen på fjernsynet. Nå er det ikke sånn at folk ser FotballXtra for å se Davy Wathne, men for å se laget sitt, scoringer og tabellposisjonen.

Det er vel ikke lett å drive kritisk journalist i en kommersiell sportsverden?

– Da jeg vokste opp i BT hadde vi et skarpt skille mellom redaksjonelt stoff og annonser. Vi skrev kritisk om annonsørene. Den konsekvente holdningen gjorde at vi tapte 15–20 millioner kroner en gang, men det var prisen det kostet. Det ble akseptert. Det var ikke sånn at markedsavdelingen kom og lurte på hva i helsike vi i redaksjonen drev med. I dag er det mer konfliktfylt. Nå kan sportsnyhetssendingene på en måte ligne propagandasendinger. Det er problematisk at nyhetssendingene våre ligner et reklamemarked og utstillingsvindu. Vi dekker ikke sport i sin helhet. Vi velger ut og overfokuserer på det vi har rettighetene til, og tar lettere på det andre har rettighetene til. Det er både sunn fornuft og diskutabelt. Vi har jo en ganske oppegående redaksjon, så dette er en evig diskusjon. Som den gamle mannen jeg er synes jeg det er litt problematisk. Det bryter med mye av det jeg har lært. Samtidig er det ikke lett å si om forhåndsomtalen av en kamp mellom Vålerenga og Lillestrøm er reklame eller journalistikk. Sånn er det overalt, BT, VG og Dagsavisen sitter også og diskuterer neste kamp, kommer den på TV må den dekkes. Når man går med underskudd, er man villig til å gå mer på akkord med pressens prinsipper.

Vurderer du å pensjonere deg?

– I januar er det en naturlig dato å sette strek, hvis jeg setter strek. Å ta sluttpakke er veldig fjernt, men hvis jeg ikke er ønsket slutter jeg bare. Sender brev til Nav og DNB og ber om å få pensjonen. Jeg har minst problemer av alle berørte i TV 2, siden jeg fyller 67 år i januar. Jeg har ingen grunn til bekymre meg. Men jeg skjønner de unge som har forsørgeransvar og lån og framtid å tenke på, for denne gruppen er dette dramatisk. Jeg forstår usikkerheten og uroen. I Bergen finnes det ikke andre alternativer i den bransjen vi befinner oss i, innen fjernsyn. Jeg er sikkert sosialdemokrat av legning. Jeg tenker på fellesskapet og redaksjonen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Du har ikke bestemt deg?

– Hvis jeg slutter og tre 30-åringer kan beholde jobben, er det faktisk sosialt og kollegialt å gjøre. Sånn tenker de andre som slutter nå. Dette er folk som kan spasere inn i nye jobber, de blir ikke sittende og se ut av vinduet. Der er det jeg også er. Men når jeg sier at jeg må vite at jeg har en rolle i TV 2, er det fordi jeg må kunne forsvare at jeg blir. At det er viktig jeg er der. Jeg vil ikke være et sted hvor folk skuler på deg og spør hva du egentlig gjør her. Jeg vil være en respektert del av staben, hvis ikke er det bedre at jeg ikke er der.

Man må være om ikke elsket, så i hvert fall ønsket. Hvis EM-vrakingen var et signal om noe, er det bedre at jeg finner på noe helt annet. Det er vel noe jeg kan bidra med, by på erfaring eller perspektiv som er nytt for noen. Så jeg er helt avslappet. Om jeg ikke jobber i TV 2 i januar, har jeg en sikker pensjon og tusen muligheter å gå til. Jeg får all verdens henvendelser fra spillselskap, særforbund og idrettslag. Kanskje jeg kan begynne å jobbe i Fløy, og sikre klubben plassen i andredivisjon.

Jeg elsker å jobbe i TV 2. Jeg har fått jobbtilbud utenfra før med dobbelt lønn og mange goder, men jeg har elsket å tilhøre kollektivet i TV 2. Jeg er en kollektivist, et gruppemenneske, jeg liker å tilhøre et miljø, en stab. Jeg liker å være respektert av de rundt meg, eller utskjelt, alt etter som. Jeg stortrives og elsker jobben min og miljøet. Mine unge kolleger behandler meg som en jevnaldrende, en del av miljøet. Da jeg selv var 30 år og jobbet i Bergens Tidende, tenkte jeg bare at min gamle kollega burde legge inn årene og slippe meg til.

Jeg får mange oppmuntrende hilsener fra folk i TV 2 som sier at jeg må bli. Det er hyggelig når folk du respekterer sier sånt. Det betyr enormt mye for meg. Jeg er ikke mer skråsikker og selvstendig enn at jeg er påvirkelig.

Du er populær på Twitter, og flink til å retvitre kjeft fra folk?

– Jeg er jo en profilert person og spissformulert sådan, så jeg må tåle en del kjeft. Det jeg ikke godtar er ren stupiditet. De som har verdier jeg ikke har respekt for, er ufyselig eller stupide gidder jeg ikke forholde meg til. Men de fleste på Twitter er saklige og konstruktive. Jeg får ros og positive tilbakemeldinger, også fra folk utenfor Bergen. Å bli kjent er en uønsket bieffekt av jobben jeg elsker. Det er prisen for å ha denne jobben. Å bli kjent er ikke en grunn til at man vil bli journalist. En journalist skal ikke bli beruset av seg selv. Den selvopptatte rusen er ødeleggende. I den grad noen ønsker å bli journalist, håper jeg det er fordi man ønsker å drive overvåkende og kritisk journalistikk. I dag har for mange journalister et for stort selvbilde.

Det er mange kjente ansikter som forsvinner fra TV 2?

– TV 2 har vært mye mer for meg enn bare en arbeidsplass hvor man møter opp, stempler inn, gjør jobben og stempler ut. Jeg er en veldig patriotisk og engasjert TV 2-mann, jeg forsvarer kanalen utad og sånt som at vi har reklamepauser i EM-sendingene. Derfor er det vanskeligere å si at nå er det karrieremessig gunstig å bevege seg videre. Journalistikken passer meg godt, det er sånn jeg er møblert. Men nå er den klassiske, frie, kritiske og oppviglerske journalistikken på vikende front. Dette er veldig komplekst. Nå opplever vi i fjernsynsbransjen det som dere papiravisenes journalister har opplevd det siste tiåret. De eneste som tjener på avisdistribusjon nå er vel distributørene.

TV-publikum er ikke spesielt lojale, vi går til den kanalen som sender sporten vi er interessert i?

– TV-bransjen opplever det pressen har opplevd i ti år, og platebransjen før det igjen. Plutselig sluttet folk å kjøpe musikk, så Rolling Stones og Paul McCartney som var blitt milliardærer på platesalg, måtte ut på veien igjen for å tjene penger. Jeg tilhører den privilegerte gruppen som folk fortsatt er opptatt av. Sporten er en fagavdeling og redaksjon som fortsatt leverer høye seertall, og er en virksomhet det fortsatt er grunnlag for. Sport er det eneste som samler nasjonen foran skjermen. Det ser vi på EM-tallene. Fotball er der og da. Når en kamp har en million seere er det påminnelsen om fjernsynets muligheter, og hvordan det i gamle dager var mulig å samle nasjonen og skape engasjement foran skjermen.

Hvor lenge har du vært i TV 2?

– I snart 25 år. Jeg begynte som frilanser i BT i 1970, og har vært i bransjen i mer enn 45 år. Jeg fikk fast jobb i Bergens Tidende i januar 1975, da jeg hadde fått tilbud om å bli lærer i latin på gymnaset på Voss.

Da spurte jeg BT om jeg hadde en framtid der eller om jeg skulle ta lærerjobben. Å være sportsfrilanser skulle egentlig bare være for gøy, før man fikk familie, hus og barn. Så var det et OL i Sarajevo, OL i Seoul, VM i Mexico, mye som skjedde. Jeg kom meg aldri til kateteret. Hadde jeg ikke truffet min kone hadde jeg lest mer latin, klassisk filosofi, egyptologi og blitt arkeolog, sittet på knærne på Knossos med teskje og børste. Hun sa jeg måtte ha noe å leve av, og foreslo at jeg skulle ta norsk. Det viser at det ikke er karrierevalget som er bestemmende for yrket man havner i. Det er når man sitter ved livets slutt at man ser at tilfeldigheter, hobby og lidenskap er utslagsgivende.