Annonse
KALDT: Lite er mer deprimerende enn sommersteder i høstmørke. FOTO: MIMSY MØLLER

Stort og godt i nybyen

Manhattan har lagt til i Sørenga, men Oslo er ingen millionby.

Annonse
Byløvene

 

4

Sørenga Sjømat

Sørengakaia 49

Telefon 461 77 007

Mat            5

Meny          6

Miljø           3

Service        3

Prisnivå       5

Den nye byen på Sørenga får stadige nye tilskudd, men fortsatt er det langt fra massene. Hvem som skal okkupere de uendelige 1.000 kvadratmeterne på Sørenga Sjømat tar man seg i å lure på når man har tatt turen ut hit en grå tirsdagskveld i august. En bordbestilling har aldri før vært så unødvendig, og når vi beveget oss rundt for å finne et passende bord, var det for komisk til at vi nevnte det. Ikke at noen spurte.

Det er noe Manhattan over lokalene. Stålet, glasset og betongen, moderne og med fingeren på den estetiske pulsen, vannet utenfor vinduene som en slags Hudson river og utsikten mot Oslo skyline av høyhus og opera. Det er også en kapasitet som er tilpasset en verdensby. 250 uteplasser og 250 inne fordelt på to fløyer og to etasjer. Heldigvis også et kjøkken med internasjonalt tilsnitt.

Sjømaten er på vei tilbake i hovedstaden. Den følger kanskje de feite lommebøkene, som måker følgere trålere, men er en kjærkommen reaksjon på overetableringen av pizza- og burgersjapper i Oslo de siste årene. På Aker Brygge åpner det i disse dager et allerede omstridt fisketorg, og her på Sørenga har det altså åpnet et sted helt dedikert havets gull. Problemer med å få lokalet godkjent av byens etater har gjort at åpningen ikke ble gjort før i midten av juli, og fortsatt stikker det hjemløse ledninger ut av vegger. Utenfor må det mangle skilt, vi så i hvert fall ingen. Mye av sesongen var allerede tilbakelagt ved åpningen, så for drifterne har det blitt en seig start.

Heller ikke betjeningen var helt på hogget. Det skyldtes kanskje at det helt bokstavelig var betydelig flere ansatte enn gjester i lokalet. Vår mann virket svært usikker på menyen, og leverte en legendarisk forklaring på hva han hadde av eplemost. Her var det lite faglighet og kompetanse å spore, og heller ikke en utadvendthet til å kompensere med. Det var lett komisk, servering var nok ikke et kall for han. Produsent Egge hadde vært lite fornøyd med innsalget. Med nød og neppe fikk vi også avverget en søt Riesling. Når noen prøver å bestille en tørr vin man ikke har, ikke foreslå en halvtørr.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Etter nølende prøvesitting endte vi med flytte oss fra den tomme, kalde restaurantdelen og inn lokalets barmiljø. Her var det et selskap i et hjørne og en betjent fiskedisk som skapte litt liv. Mottakelsen var lite tilfredsstillende, lokalet tomt og upersonlig med kalde overflater og ingen duker, men noen søte norske, masseproduserte skippermalerier fra forrige århundre, lyste opp. Det var ikke kjærlighet ved første blikk. Men så fikk vi øye på menyen. Det er mye å sette fingeren på ved Sørenga Sjømat, og mye vil nok gå seg til, for det er drevne folk som står bak, men menyen er allerede imponerende – og prisene kler et sted som åpenbart har volum som forretningsidé. Og det er utvalget som gir håp om at nyvinningen bak operaen kan overleve til byen kommer hitover.

Et overdådig utvalg av alt man kan tenke seg fra havet (med en cheeseburger som unntak for den virkelig kresne eller allergikeren). Skalldyr, skjell, fersk fisk og kaviar. Fra sashimi til fiskesuppe, fiskeburger til klippfisk, hel, saltbakt kveite for åtte til fish and chips. Fra havets high end til røff gastropub under ett tak. De mest naturlige forrettvalgene kommer i to størrelser. Som forrett delte vi en porsjon ceviche (syremarinert kveite, satt opp med søtpotet og mexicansk tomatsalat) og et utvalg sashimi (laks, og kveite igjen). Søtpotet er dominerende, men det latinske tilbehøret – toppet med sprø mais – ga cevichen et autentisk preg. Sashimien kom med avokado, sylta rødløk og ingefær, og med en svært uelegant og uangripelig rund, hard og glatt ball med ris.

Som hovedretter gikk vi for klassikere. Fiskesuppen er i menyen kalt chowder, som nok er en distinksjon som forvirrer den gjengse gjest, og fish and chips. Suppen var suveren, og hvorfor den ikke bare heter fiskesuppe er en gåte. Rikelig med fisk – enda mer kveite, og blåskjell og strimla grønt. Den friterte fisken var like eventyrlig god og sprø som streit utstyrt, og den skala seg perfekt. Servert på en robust treplate med ertestuing og remulade. Fra det rikholdige utvalget øl (og vin) ble det valgt en Brooklyn Brown.

Vi rundet av med en anstendig sjokoladefondant på deling. Rundt oss stimlet det med arbeidsledige kelnere. Vi oppsummerte med at Sørenga Sjømat har et stykke igjen, men at de har det viktigste på stell: maten holder klasse og menyen er både bred og spiss. En varm sommerdag er det sikkert fantastisk her, og man kan fange sol til langt på kveld i årets lyse måneder. Da er livet så lett. Men vi prøvde en kveld i august da høsten hintet heftig om sin tilbakekomst. Det er langt flere av disse kveldene i året. Hvordan skape liv og atmosfære her ute på utstikkeren en hverdag i februar? Lite er mindre hyggelig enn å spise aleine i et stort lokale. Det er da man legger merke til de kalde, dukløse bordene, evigheten opp til taket og papirserviettene.

Annonse