Fransk lykke på Løkka

5

Le Benjamin
Søndre gate 6
Tlf. 22 35 79 44

I det vi satt foten innenfor den gamle tredøra forsto vi noe av grunnen til at man på Le Benjamin nederst på Grünerløkka må være tidlig ute hvis man skal få bord. Selv på en grå tirsdag i oktober. Det var så vidt vi fikk plass i herberget i en time og tre kvarter.

Den ektefølte varmen og profesjonelle innstillinga og oppmerksomheten vi opplevde er på ingen som helst måte en selvfølgelighet. Kvelden var reddet før vi hadde fått av oss jakkene. Den opplevelsen deles åpenbart av mange.

– Hvordan er den amerikanske frasen, igjen? «You had me at hello»?

Betjeningens aura smittet umiddelbart over på oss. Det mystiske er hvorfor ikke flere restauranter anerkjenner faglighet også ute i lokalet høyere. Det har vært fortjent mye fokus på det norske kokkehåndverket de siste årene. Men gulvet hos for mange av Oslos restauranter, er bemannet av et ikke tilstrekkelig antall hender – og gjerne av den ufaglærte typen. Kombinasjonen går ofte utover kvaliteten på besøket – selv om matkvaliteten aldri har vært høyere. På Le Benjamin, som drives av en tidligere kelner, er dette merkbart annerledes. Og hvilket fortrinn det er når man ikke kan konkurrere på nyhetens interesse: Fornøyde – og derfor tilbakevendende – kunder er grunnmuren.

Byløvene har vært her før. Et par ganger har vi vært innom det lille lokalet siden åpningen i 2011. Først var vi veldig entusiastiske, så litt mellomfornøyde. Store forventninger er nesten alltid skummelt. Denne gangen var vi bare ute etter et sted som var et trygt valg og som kom med en slags garanti for hygge og tradisjon. Le Benjamin leverte akkurat det.

Lokalet har vært mer eller mindre uberørt siden starten utover nødvendig vedlikehold. De høye skinnsofaene langs veggene, de nesten klisjéaktige, overdrevent franske plakatene med tango og Edith Piaf, og de klassiske bistro-stolene, er selvsagt en slags rekonstruksjon av det franske, men det er elegant gjort og setter den rette stemningen. Servicen var som nevnt rørende og de røde forklærne holdt på illusjonen av franske breddegrader. Vi startet med et par glass Cremant de Bourgogne, det var ikke en Champagne-anledning. Kall det gjerne fattigmannssjampis, men kvaliteten var ypperlig og prisen fornuftig.

Menyen holdt oss i et fransk jerngrep. Av forretter kan nevnes kaninlever, østers, tomatterte og terrine av svineknoke og andelever. Løksuppa glimret dessverre med sitt fravær. Ett sted går kanskje grensa også for klisjeene. Hovedrettene kunne skilte med ostefondue, skogdue og entrecôte. Men vi så skriften på veggen: Dagens treretter, som lot oss velge mellom dagens kjøtt og fisk, mellom kalvemørbrad med traktkantareller og morkelsaus og ovnsbakt torsk. Fisken skulle serveres med brandade, altså potet og klippfiskmos samt ajwar på aubergine. Valget var ikke lett.

Vi nølte oss fram til kalv for oss begge. Treretteren ble da andebryst med roquefort og gresskarkrem, kalv og en avslutning med assorterte oster. Det siste var selvfølgelig. I glassene holdt vi oss til Pinot Noir og Burgund og bestilte en flaske fra produsenten Faiveley. Veldig hyggelig priset til 520 kroner. Tesen om at den kunne holde oss fornøyde til og med osten, ble raskt bevist holdbar.

Andebrystet var rosa og delikat i kjøttet. Den salte osten og det søte gresskaret var fint følge til det feite kjøttet. En verken overraskende eller oppsiktsvekkende rett, men streit og tilfredsstillende – akkurat som vi ønsket det. I bedagelig tempo ble bordet ryddet ispedd hyggelig passiar med betjeningen før kalven gjorde entré. De ettertraktede traktkantarellene var i fåtall nå etter sesong, men hadde fått hjelp av den enklere fetteren, sjampinjongen. Morkelsausen var kremet og rik, og kjøttet var mørt, som mørbrad skal være, men ga likevel passende motstand. Rødbeter, sjalottløk og fløtegratinerte poteter var behørig følge. Det er en grunn til at noe blir klassisk.

Til slutt et raust utvalg oster, rød- og hvitkittost, chèvre og roquefort, med en hjemmelaget tomatchutney til. Uangripelig. Vår knappe tid var omme, men den suverene betjeningen stresset oss aldri. Le Benjamin befestet seg i vår bevissthet som en Oslo-klassiker.