Amigo Amerigo

– Ja, hva tror du? Hvor skal vi ta turen? Til Mexico? Eller hva med Peru?

Valget er ikke det verste byløvene kan se for seg. Og når vi har muligheten til å si ja-takk-begge-deler – uten å flytte oss en milimeter – da er det ganske enkelt. Vi bestemmer oss for å reise til hvert vårt sted, og heller møtes igjen til en mellomlanding.

Snart står to fristende foretter foran oss. Det første er to sprø tacoer fylt med ørretrogn, som hviler på en avokadokrem med koriander. ¡Si Señor! Dette er bra. Kombinasjonen av smaker er velkjent, det er ikke spesielt vågalt, men her fungerer det riktig bra. Og byløvene er skjønt enige om at dette er noe vi gjerne spiser mer av.

Den andre forretten er ceviche på sverdfisk. Vi håper på en rett som skal gi oss lyst til å bestille billetter på første fly til Lima, men vi blir litt skuffet. Fisken er god, men som rett ble dette litt tamt.

Både det peruanske og det meksikanske kjøkkenet har hatt et oppsving i Oslo de siste årene. Da Amerigo åpnet på Solli Plass for et års tid siden tok de et steg videre, og åpnet som «pan-amerikansk bar & grill». Selv hevder de å utforske «de kulinariske variasjonene som det langstrakte kontinentet Amerika har å by på».

De gaper høyt, og det er strengt tatt å ta litt hardt i. Kontinentet har enormt mye å by på i matveien, her får vi en liten smakebit. Menyen består i stor grad av grillretter, med latinamerikansk vri.

Når byløvene bruker mellomlandingen til å be om en guidet tur gjennom menyen, strander vi et sted ved Rio Grande, uten å ha blitt gjort særlig klokere.

– Så hva anbefaler du til hovedrett?

– Mixed grill, den er veldig god.

Svaret fra den høflige og hjelpsomme servitøren kommer raskt. Lukten av grillet kjøtt har dessuten fristet oss siden vi steg inn fra Oslo-kulda, så vi bestemmer oss for å følge rådet. Det er i alt fire hovedretter, og som det andre valget nøler vi mellom grillet havabbor og clam chowder, før vi ender på det siste, en klassiker vi tidligere har smakt i forskjellige varianter i dens hjemland USA. Vi lar servitøren anbefale vin, og ender med en argentiner som fungerer fint til maten.

Stedets clam chowder – med mandelskjell og bacon – faller i smak.

– Det er nok ikke et måltid jeg kommer til å huske, men det er en god clam chowder, det skal de ha.

Stedets «mixed grill» består av vaktel, lammekotelett og spareribs. Tilbehøret er sparsommelig, og består av en halv grillet maiskolbe og en røkt tomat, i tillegg til chimichurri og en tapenade, som begge fungerer godt til kjøttet. Men det er altså kjøttet som spiller alle hovedrollene i denne retten. Byløvene er enige om at kjøkkenet har gjort en god jobb ved grillen, det er saftig og godt, men uforglemmelig er det nok ikke.

Som siderett har byløvene bestilt «chili fries». De er akkurat så sprø som de skal være, med et bra sting fra chilien. Problemet er bare at de fleste av dem er ødelagte.

Vi avslutter med en «apple pie ice cream sandwich», med vaniljeis og sjokoladekjeks, og bestiller et glass Recioto della Valpolicella, et godt følge til en fin avslutning på måltidet.

Enda bedre blir det når Lou Reed dukker opp over høyttalerne, med orginalversjonen av Walk On The Wild Side.

– Jeg trodde aldri jeg skulle bli glad over å få servert Lou Reed til desserten, men dette var et kjærkomment avbrekk.

– Enig. Dette er et veldig hyggelig sted, men de har et problem med musikken. Det er mulig det er pan-amerikansk med søramerikanske rytmer til nordamerikanske hitlåter fra åttitallet, men Madonnas Like A Virgin med salsarytmer gjør meg sjøsjuk.

Vi forlater Amerigo skjønt enige om at dette så absolutt er et hyggelig sted. Men ikke like overbeviste om dette er et sted vi faktisk vil reise gjennom byen for å komme tilbake til.