6
Happolati
St. Olavs plass 2
Telefon: 479 78 087
Mat 6
Meny 5
Miljø 5
Service 6
Prisnivå 6
Det har ikke gått mange månedene siden mesterkokk Erlend Ramsvik ga seg på absolutt ypperste topp og la ned sin restaurant Ylajali i dette lokalet på St. Olavs plass. Nå har nye kokker flyttet inn i den gamle leiligheten. Med seg inn har de brakt asiatisk inspirasjon fra en måneds studietur under fjerntliggende himmelstrøk.
Til tross for gode anmeldelser den siste uka for det nye tilskuddet, var det med lave forventninger vi satt oss til bords. Vi var forberedt på at spøkelset til Ylajali ville skremme oss til nedtur etter at vi begge hadde hatt utrolige opplevelser her bare kort tid før jul. Skoene kunne jo ikke fylles.
Lokalet var ikke til å kjenne igjen, selv om navnet Happolati er hentet fra samme Hamsun-univers. Borte var Ylajalis drømmeaktige, lukkede følelse. Borte var draperingene og de store, runde bordene, nå var lyset sluppet inn og lokalet nesten stappet fullt med små firkantede bord og gedigne, designede rislamper. Klientellet var også annerledes, hverdagsfolk har erstattet høytidsfolk. Det var ingenting igjen av Ylajali-følelsen. Men erstatteren tok seg bra ut med tydelig karakter og egenart. Og de nye driverne hadde vært så smarte at de hadde tatt vare på en av de viktigste ingrediensene fra Ylalis interiør: folk. To av lokalets tre kelnere var kjente fjes. Den flinke, naturlig imøtekommende, men ikke unødvendig pratete svenske kelneren hadde overvintret, og hun skjenket to små kopper med grønn te og menyer. Vi begynte å like oss. Bortsett fra den gudsjammerlig kjedelige teen, da.
Menyen er enkel, og priset finurlig sånn at alle som kan regne går for den store menyen med ni stopp til 650 kroner. Det er nemlig nesten halv pris i forhold til pris à la carte. Og ja, det er rett og slett oppsiktsvekkende rimelig. 475 for den lille med fem stopp er også et dytt mot den store. Innholdet i menyene er lett kryptisk, med svært knappe beskrivelser som kålchips, dry age og nudelsuppe. Men vi følte at fallhøyden var liten og brydde ikke kelneren med å skulle forklare. Vi gikk for ni stopp og tommel opp til at svensken gjør vinvalgene. De tilbyr ikke vinpakke, som erfaringsmessig også er uforholdsmessig dyrt, men har godt utvalg på glass. Det skulle vise seg å være et fantastisk godt valg.
Vi åpnet ballet med fermentert, tørket kål med fritert klippfisk, islandsk sjøgress og majones som vi smurte ut over den løvtynne kålen. Til fikk vi et glass Loimer, en musserende østerriker som var først i en serie med fulltreffere når det gjaldt match av mat og vin. Så fulgte hele, friterte råreker med ramsløkspulver og en uerkrem, som var ok, men som var mer et skuldertrekk. Noe oppfølgerne slett ikke var: Peppermarinert blekksprut, blomkarse, chili og majones kom som fire munnfuller, sammen med tynne skiver av langtidstørket trønderfe (svaret på kryptiske dry age), friterte små terninger av margbein og puffa, rå ris. Kjøttet hadde deilig motstand, mens blekkspruten hadde en konsistens som satt oss helt ut, for la oss være ærlige, blekksprut kan være ganske seige greier. Vi spurte vår andre flinke kelner hva de hadde gjort med den, og da vi skeptisk utbrøt kokt!? svarte han med stor selvtillit: Man må koke den riktig. Herlig! Akkurat som den tyske silvaneren vi fikk til.
Vi begynte å bli svært imponert. All Ylajali-romantisering og mimring hadde opphørt. Happolati hadde oss i sin hule hånd. Så langt var vi forført av lekenheten og håndverket, service og vin, men følte en tydelig overvekt av Asia i den norsk-asiatiske krysningen som var lagt opp til. Men nå kom det blå lateks hansker og to flotte granbarrøkte sjøkreps på bordet, med thaiinspirert dipp. Den fantastiske, eksklusive norske råvaren smeltet naturlig sammen med kokos, lime og piri piri-chili, og silvaneren som hadde blitt med over fra forrige rett, var en helt eventyrlig match. Så godt at vi da krepsen var slukt, vekslet på å drikke fra bollen med dipp mellom hver sup med vin! Et stjerneskudd av en kombo!
Så kom nudlene, med kjøttkraft og norsk høyrygg, som man selv kunne smaksette med piri piri og lime. Vær varsom! En av løvene klynket lett etter at chilien hadde fått ligge og virke i den varme suppa. Trøkk var det også i wonton dumplingene i en utsøkt, kraftig og søt hoisinsaus. Og igjen: Den halvtørre, fyldige Rieslingen fra Markus Molitor skar utmerket gjennom både sødme og styrke.
Mer fingermat: Klassikeren pekingand var fornorsket til vaktel skåret for å legge i små blodpannekaker. Ørlite grann understekt var nok de små skrottene, men det gjorde lite for helhetsinntrykket av god innovasjon og gimmick. At østerrikerne kan lage rødvin fikk vi også bevist før kokken sendte oss i bakken med en kreativ bombe: Sin vri på de bleike, brettede asiatiske melbollene kalt bao. Karamelliserte med hakket sjokolade, corn flakes, salt karamell- og limekrem, og syrlig sorbé.
Happolati var et uvanlig lekent møte, som aldri ble anstrengt. Menyen både overrasket og mettet med stort spenn i smakene. Håndverket var på svært høyt nivå, levert med lave skuldre, og restauranten viste seg lokalene og arven etter Ylajali verdig. Den har tatt vare på mye av ånden, og vinkjelleren. Skoene er utrolig nok nesten fylt. «Vinpakka» kom på pene 560 kroner for fem glass, og gir en pris per snute på 1210 kroner. Løp og kjøp. Dette er garantert årets mathit i Oslo.