Wajdi har vært innom fem mottak på to år

– Det er vel de færreste som engang vet at vi har noe mottak i Drammen, så det er neppe mange som legger merke til at det blir borte heller, sukker diakon Signe Myklebust.

Faktum er nemlig at Drammen har et desentralisert asylmottak, med plass til cirka 150 mennesker i rundt 30 leiligheter. Men nå skal plassene legges ned. Det samme skjer i Kvæfjord, Hurdal, Tinn og Våler.

Beboerne legger desto bedre merke til dette. Wajdi Taliaa fra Syria er en av dem. Siden han først kom til Norge, for drøyt to år siden, har han flyttet fra mottaket i Råde – til mottaket på Rjukan, derfra til mottaket på Kongsberg og så til mottaket i Sarpsborg, før han kom til Drammen.

– Jeg ventet i et år og åtte måneder på å få oppholdstillatelse, men deretter gikk det fortere å få familien hit. Jeg vil på ingen måte klage, jeg er gjest her i landet. Jeg skulle bare så gjerne fått gjøre mer nytte for meg.

Les også: – Folk spør, er du helt hyper, liksom? Tar du Møllers Tran? Det tar jeg jo.

Rigid system

Myklebust, som har fulgt Taliaa tett, forteller at han på eget initiativ flere ganger har forsøkt å få fortgang i prosessen. Blant annet fant han selv en leilighet til familien – og tok kontrakten med til Introduksjonssenteret, bare for å få beskjed om at Drammen kommune hadde bosatt sin kvote flyktninger for i år. Derfor må familien flytte til en leilighet i en annen kommune – eller videre til nok et mottak, om de ikke finner et alternativ i tide.

– Jeg har forsøkt å snakke deres sak, men kommer ingen vei. Kvoten er fylt – og slik er det. Jeg har også foreslått at familien kunne ha flyttet inn til meg for en stund, men møter ingen forståelse, forteller Signe Myklebust.

Hun synes Wajdi og familien er en gavepakke til Drammen, og skjønner ikke at systemet må være så rigid.

– Han har tatt på seg frivillige verv i Turistforeningen og i kirken, og vært med på turer og dugnader – men er egentlig elektriker. Han fikk bare et minimalt norskkurs, men har lært seg språket flytende – via YouTube, Google og bibliotekbøker. Så ivrig er han etter å kunne bidra til samfunnet, men alt han møter er motstand. Dette er ikke verdig behandling av mennesker, konstaterer Myklebust.

Diakon og leder for et tiltak betalt av IMDi – for folk i asylmottak, Ingeborg Drange har også lært å kjenne familien Taliaa. Hun understreker hvor mye det påvirker alle som har lært å kjenne enkeltmenneskene bak tallene, at de bare blir flyttet rundt på denne måten – mens livene settes på vent.

Les også: Mange drømmer om å bo i Holmenkollen. De færreste har betalt like mye for å komme dit som Mohammad.

Liten i nytt land

– Nå har vi også spesielt mange små barn i familiene som bor her i Drammen, og de får heller ingen stimulering i form av barnehage eller skole. Det har blitt forsket på hvordan det å leve på denne måten påvirker mennesker, og det viser seg at det kan være like traumatisk som etter krig og flukt, sier Drange.

Heller ikke etter siste avslag ga Wajdi Taliaa opp. På en tur til Galdhøpiggen med DNT møtte han en kvinne fra Nesodden, som gjerne ville hjelpe. Han kom i kontakt med kommunen, som ikke hadde fylt opp kvoten, og ville bidra til å finne leilighet til familien.

– Jeg leter selv også. Det er mange kriterier som må stemme – men jeg tror vi skal klare det innen 1. mars, mener Taliaa.

Med fast bosted i en kommune følger også skolegang ved Introduksjonssenteret, barnehage og skole. Mamma og pappa Taliaa forsøker å finne på nye ting med lille Asinat (3), men det er ikke så lett i et nytt land og med minimale inntekter.

– Vet du hva det første norske ordet hun sa var, spør Wajdi.

– Kommune.

Les også: – Folk bekymrer seg syke for familien. De klarer ikke jobbe, og går rett og slett i stykker.

Bekymret

– Når vi nå må legge ned enda flere mottak, vil dette også omfatte veldrevne mottak som blir satt pris på i lokalsamfunnene. Det er synd, og vi skjønner at ansatte og beboere reagerer, men UDI er ut fra samfunnsøkonomiske kriterier pålagt å ikke betale for tomme plasser, skriver fungerende regiondirektør Øyvind Hartvedt i UDI til Dagsavisen Fremtiden via mail.

Kristoffer Stensheim, driftssjef i Stiftelsen Sana, som driver asylmottaket i Drammen, er derimot bekymret for hvor kostbart det vil bli å bygge opp igjen kapasiteten – ved neste flyktningkrise.

– Nesten hele mottaksapparatet legges ned. Hadde det vært en oljebedrift, ville det stått på alle forsider. Vi mister så masse arbeidskraft og kompetanse. Selv har vi gått fra 150 til 30 ansatte. Det er helt forferdelig å måtte si opp gode folk, inkludert noen som har vært hos oss i flere tiår, sier Stensheim, som også er bekymring for asylsøkerne som stadig må flytte.