Nyheter

Vår tids digitale nærhet

Mens vi på sosiale medier kommuniserer med våre likesinnede og jevnaldrende, glemmer vi den allmenne kraften i fortelling rettet til barn og andre utenfor oss selv. Aldri har historier vært lettere å formidle med lyd og bilder.

Av Calixte Tayoro

Det er min sønn Sigurds siste dag i Brannposten barnehage. Både Gaupene, som skal på skolen til høsten, og Ulvene, som skal tilbake til barnehagen etter ferien, er samlet på hovedrommet. Tjue barn, ivrige etter å høre pappaen til Sigurd fortelle og vise bilder fra Afrika.

Etter fire måneder i Vest-Afrika med en smartphone og et nettbrett hadde jeg lyst å formidle min opplevelse til barnehagebarna. Jeg hadde massevis av bilder, og ingen idé hvor jeg skulle starte. Men barn er sikkert opptatt av andre barn, tenkte jeg, og har valgt å vise hvordan barn på forskjellige steder i Elfenbenskysten har det.

Hvert eneste barn ønsker også å fortelle meg hvilken leke de har med seg, det er deres siste «ha med-dag». Men jeg har avtalt en siste foreldresamtale med Hege, om de fire månedene jeg har vært borte. Hun har forstått at det har vært litt spesielt at pappa ikke henter eller leverer som vanlig. Men hun har også hørt at vi har snakket sammen nesten hver dag på Skype eller WhatsApp, og at det har gjort det lettere. Vi snakker også om hvordan Sigurds ordforråd er enormt, og at han liker å utforske hvordan man kan bruke et ord. Noen ganger, når han stiller et spørsmål som hun ikke kan svare på, sier han: «Søk på nettet!». Hege sier at det er en kjempeegenskap. Han liker å leke med ord, å tulle, å rime, å fantasere og lage nye. Og det beste han vet, er når de sitter i lavvoen og spiser lunsj, og så kommer det: «Å Hege – fortell et eventyr!». Hvert barn kommer med et ord som Hege lager noe ut av – og sitter helt stille og venter på at akkurat deres ord kommer. Alt fra Star Wars-figurer, til Cuba og Jesus, forteller hun.

Nå er det min tur til å fortelle, gjennom bilder, videoer og musikk fra Afrika. Barna sitter helt rolig. Det første jeg viser er et kart. Barnehagebarna er veldig overrasket at Afrika er så stort – sammenlignet med Europa. Og så starter fortellingen min.

I en fiskerlandsby fant jeg en mor som bærer babyen sin på ryggen. En ung jente selger poser foran en butikk i byen Gagnoa. Hjemme hos min onkel i Abidjan finner jeg ut at større barn er akkurat som min eldste sønn Olav: De spiller dataspill, og bruker tid foran skjermer på Facebook og WhatsApp.

Det er viktig for meg å formidle gleden og livslysten som disse afrikanske barna uttrykker. Jeg kan ikke vite hvor sjokkerende disse enkle situasjonene oppleves for barna i Brannposten: Her er det ikke snakk om fattigdom eller krig. Barna er overrasket over at det er biler, strøm, hus, strand og digital teknologi i Afrika. Det er ikke hva de hadde sett på NRK eller TV 2. Den største reaksjonen kommer til slutt. Siden mitt mål er å vise dem bildene, og la dem tenke selv, har jeg bare ett spørsmål: Hvordan tror de at barna de så på bildene og videoene har det? Svaret kommer høyt og tydelig: «Bra! Kjempebra!»

Dette viser hvor viktig det er at vi som reiser til fjerne og ukjente steder, deler det vi opplever med barna. Den direkte samtalen som formidles gjennom bilder, video og lyd, har makt å endre stereotypier som overføres av vanlige massemedier. Jeg vet at de fleste deler bilder på Facebook, Snapchat eller Instagram. Men på nettet kommuniserer vi hovedsakelig med våre jevnaldrende – folk som er som oss selv, venner: Barn med andre barn, voksne med voksne. De som studerer sosiale medier, snakker om «echo chamber», eller «ekkokammer» på norsk. Det er et etter hvert ganske godt kjent fenomen brukt i forklaringen på Donald Trumps seier og Brexit: Likesinnede snakker i stor grad sammen om ting som de er enige om.

I Norge er barnehager og grunnskoler steder for sosial blanding, men for å kunne oppfylle sin rolle trenger de lærere og foreldre fra ulike kulturer og steder i livet. Min egen sønn Olav hadde fordommer mot Afrika, før hans mor og jeg tok ham og lillebror Sigurd med på lang vinterferie til Senegal. Etter seks uker var de solgt, og ber oss hvert år om å få dra tilbake. Vi vil ta dem med et annet sted denne gangen – kanskje til Elfenbenskysten eller Sør-Afrika. Når gutta ser nød og elendighet på TV, har de en motvekt, de har fått et mer balansert syn på Afrika.

Hva den lille fortellingen på Brannposten lærer meg, er at man ikke trenger seks uker i et fjerntliggende land for å dele hyggelige opplevelser med barnehagebarn. Det tok oss cirka 45 minutter. Man trenger ikke være en teknologi-geni heller. Selv om det nå finnes mange fantastiske apper, både på IOS og Android, kommer man langt med en god fotoapp. På min iPhone har jeg merket alle bildene og videoene jeg ønsket å dele som favoritter. Resten er god gammeldags historiefortelling – en stemme som fanger barns interesse – og kaker.

Etterpå tar vi flere bilder sammen. Det siste er av Sigurd sammen med hans bestevenn Bendik, Hege, Synne som han kjenner fra forrige barnehage, og Arianna. Alle smiler, men det er også litt trist, fordi de har siste dag i naturbarnehagen. Om noen uker, etter ferieturen skal disse gaupene starte på Bragernes skole. Og snipp, snapp, snute, så var eventyret ute.

Mer fra Dagsavisen