Unnslapp holocaust, ranet av Lier-lensmann

I etterkrigstidens Drammen bodde det et par eldre kvinner, kanskje litt spesielle; de drev en liten manufakturforretning i Engene. Neppe mange av deres kunder visste hva de het og hva de hadde vært gjennom under den nylig avsluttede krigen. For allmennheten var de bare «jødedamene». Denne historien handler om søstrene Rachel og Amalie Simann og deres familie.

Det jødiske ekteparet Benjamin Simann (1863-1921) og hustru Sara (1865-1927) var begge født i Litauen, men så ingen framtid i hjemlandet. Tidlig i 20-årsalderen brøt de opp, og via Sverige kom de til Norge. Her ble det første av deres i alt fire barn, Isak, født i Kristiania i 1885, mens eldste datter Rachel ble født i Karlstad to år etter. Sønnen Julius Wulff og datteren Amalie ble født i Kristiania, henholdsvis i 1891 og 1895. Isak hadde en sønn Robert (1915-1952), og Rachel hadde en datter, Brita, født i 1922. Alle familiens voksne medlemmer kom etter hvert til å gjøre seg gjeldende i Drammens forretningsliv, men tidlig på 1900-tallet hadde de bosted i Kristiania. Imidlertid finner vi i folketellingen 1910 at Sara er registrert med adresse også i Drammen: Bragernes torg 10. Hun hadde allerede 1908 registrert en forretning på den adressen, da var bopel Amtmann Bloms gate 1. I 1925 hadde både Sara, Julius Wulff og Amalie adresse Ø. Torggate, og Amalie og Rachel bodde her i slutten av 20-årene. I ulike kilder kan vi se at familiemedlemmene hadde flere andre adresser, hvorav Bragernes torg 8 var sentral fram til krigsutbruddet.

Straks etter registreringen i 1908, annonserte Sara forretningen i Drammens Tidende: «Underhaandssalget», Torvet 10II. «Underhaandssalget» fikk ikke noe langt liv. I slutten av september 1912 meldte hun forretningen opphørt. Sommeren 1911 averterte hun i Fremtiden en forretning i det samme lokalet, nå med navnet «Manufakturudsalget». I 1912 flyttet denne til Bragernes torg 9, 2. etasje, men tok navnet med seg. Seinere tok den plass i Bragernes torg 8, rett over gata for Engene 1.

En annen av familien Simanns forretninger ble registrert våren 1913, med Julius Wulff som disponent: A/S Enggatens Sko- og Klædeshandel i Engene 1. Imidlertid døde Wulff i 1925, og Rachel trådte inn. Høsten 1931 overtok Isak forretningen, som nå ble hetende bare A/S Enggatens Klædesmagasin.

Den gang sto det bare et halvannet etasjes, gammelt trehus her på vestre hjørnet av Engene og Amtmann Bloms gate. I 1938 startet nedrivningen av trehuset for å rydde plass til byens nye administrasjonsbygg, og Simanns forretning ble dermed husløs. 10. februar samme år annonserte Klædesmagasinet at nytt lokale var «ved Paladsteatret», med adresse Bragernes torg 8.

I skjebneåret 1942 hadde de tre søsken Simann og de to barna bostedsadresse Vestre Nøste. Konsul Christensen hadde stilt sin bolig til rådighet for familien, og den tilhørte derfor Lier lensmannsdistrikt, som var tjenestevillig ledet av lensmann Georges Skogen. Alle de fem hadde rød «J» stemplet i sine legitimasjoner og var dermed svært utsatt mandag 26. oktober da alle jødiske menn skulle arresteres.

Noen dager tidligere var Isak alvorlig syk innlagt på Drammen sykehus, hvor han døde søndag 25. Da lensmann Skogen ville arrestere sønnen Robert mandag 26. oktober, fant han ham på sykehuset. Skogen ble nektet å få denne med seg, under legenes dekke av at Robert led av et hjerteonde, men lensmannen ga klar beskjed om at han skulle varsles når Robert ble utskrevet. Dokumentsenteret i Vestre Viken HF oppga i 2016 at en protokoll fra 1942 viser at Robert ble innskrevet 23. oktober med en diagnose om hjerteinfarkt og feil på hjerteklaff. Vi antar det var en fiktiv diagnose. Robert var under forpleining på sykehuset i 33 dager, til 24. november. Et slikt dekningssted var ikke unikt. Mange jøder over hele Norge hadde fått dekning på sykehus og andre institusjoner.

Det som trolig har skjedd i forkant, er at da faren lå på sitt siste søndag 25. oktober 1942, var medlemmer av den mosaiske menigheten i Oslo kommet til Drammen for å sitte ved en kjær trosfelles dødsleie. Simann hadde vært forstander i perioden 1918-1921. De kan ha hatt kunnskap om forestående arrestasjoner. Sønnen Robert var også ved sykeleiet, noe omtalte protokoll viser. Georges Skogen fikk aldri noen beskjed fra sykehuset om Roberts utskrivning. Derimot erfarte han etter hvert at Robert hadde stukket av. En plan var nemlig lagt for å ta ham ut og kjøre ham til Oslo. To sene kvelder var avsatt. Et par biler skulle komme fra Oslo; den ene skulle kjøre foran som sikring. Hvis aksjonen ikke lyktes første kveld, skulle det forsøkes neste kveld.

Robert fikk beskjed om at på et bestemt tidspunkt skulle han bare forlate rommet sitt med alle eiendeler liggende igjen. Han skulle forsvinne i sykehusets klær, for det var nye klær til ham i bilen som ventet. Ble han stoppet av noen på veien, skulle han svare at han skulle ut og røyke. I så fall måtte han tilbake, og prosedyren skulle gjentas neste kveld. Alt gikk glatt første kvelden. Robert kom seg trygt til Oslo, seinere til Sverige.

De tre kvinnene Amalie, Rachel og Brita Simann var arrestasjonsdagen bare pålagt jevnlig meldeplikt av politiet. Tiden fremover var uklar og dermed uholdbar; alle tre måtte vekk. Mor Rachel og datter Brita var svenske statsborgere og kunne ikke hindres i å forlate landet på åpen, lovlig måte. Men Amalie var norsk statsborger og måtte smugles over grensen. Det er fortalt at hun var så liten kroppslig at hun i den kritiske fasen av flukten kunne gjemmes i en stor kasse. Registeret for mottak av flyktninger i Sverige viser at Rachel (som altså ikke var reell flyktning) ble registrert i Sverige 22. november, Amalie 28. november og Robert 4. desember. Brita kom også til Sverige ved de tider.

Lensmann Georges Skogen i Lier var en iherdig arbeider i antisemittismens vingård. Lov om inndragning av jøders formue var gitt med virkning fra arrestasjonsdagen 26. oktober. Allerede samme dag skrev Skogen i en rapport til sin overordnede at han hadde tatt skritt for å ta beslag i formuen til Isak og Robert Simann. Ikke engang til neste dag kunne det utsettes. Politimester Bjarne Mollatt i Drammen politidistrikt var godt orientert om hva som foregikk; han hadde formidlet loven videre til sine lensmenn, men kunne neppe be dem holde igjen på entusiasmen.

Med to vitner innfant Skogen seg onsdag 28. oktober i Simanns husvære på Vestre Nøste, eiendommen Breidablikk. Det skulle foretas en nøye registrering av Isaks innbo. Amalie, Rachel og Brita var også til stede. De ble pålagt å oppgi alle eiendeler, også til avdøde Isak. Den komplette registreringslisten er pent satt opp med maskin, påført Lier lensmannskontors stempel og Skogens underskrift. Så fulgte samme prosedyre for Roberts eiendeler. Da var Skogen kommet så godt i gang at han gjorde unna en liknende registrering av Amalies eiendeler, med eieren til stede, samt de samme vitner. Dermed hadde han sikret seg grunnlaget for seinere å kunne ta hånd om de tre boene. Før han var helt ferdig med dagen, skrev han til politimesteren at han hadde «iverksatt forsegling i samtlige 3 boer». Norske myndigheters ran av jødisk eiendom kunne starte.

Denne ranssakens utvikling gjennom krigens år er godt opplyst i de dokumenter som dommen i landssviksaken mot Georges Skogen bygde på, men vi går direkte til fredssommeren 1945. Da Skogens lensmannsbetjent ble avhørt fredag 14. september på landssvikavdelingen ved Drammen politikammer, forklarte han at Skogen solgte løsøret i Simanns bo til kjente og venner, samt til seg selv. Betjenten hadde før forhøret vært med Robert rundt i Lier og sporet opp det meste.

En del ble funnet igjen nettopp hos Skogen. Robert hadde funnet en mahogny skrivepult, 30 krystallglass, to bordlamper og en del skjorter i hans privatleilighet. På Skogens kontor fant han et stort gulvteppe som var delt i flere deler, samt et Leica fotoapparat. Han savnet fortsatt alt sølvtøyet og en del malerier. Om sølvet var han blitt fortalt at Skogen selv var i leiligheten og hentet det. Robert hadde sett registreringslistene. Flere av tingene deres var ikke tatt med, og prisene var «vanvittig lave». Leica-apparatet som han hadde kjøpt for 650 kroner i 1941, var registrert for 25 kroner. Dette gjaldt alle poster på lista, hevdet han. Georges Skogen bedyret at han hadde taksert alt etter beste skjønn. Når det gjaldt det han selv hadde kjøpt, hadde han bare kjøpt det ingen ville ha «for å få boet oppgjort».

Etter krigen vendte Rachel og Amalie tilbake til Drammen, og gjenopptok driften av Manufakturutsalget A/S vis à vis Saga kino, som de drev til etter 1960. Da bodde de to i Rynnings gate 2. Rachel døde 16. november 1969, Amalie 14. januar 1984.