Nyheter

Slik har det gått med Karam i Jordan

For ett år siden ble Karam Alhasan (11) kastet ut av Norge, etter å ha bodd her nesten hele livet. Nå forteller han om hvordan året i Jordan har vært.

Bilde 1 av 3

For nesten nøyaktig ett år siden ble Karam Alhasan og familien kastet ut av Norge. Den gangen var han en aktiv fotballspiller på Skiold. Karam hadde bodd 8,5 av sine ti leveår i Norge, mens familien ventet på å få svar på søknaden om oppholdstillatelse. Den unge og lovende fotballspilleren hadde hele skolegangen og vennekretsen sin på Danvik i Drammen, men i juni 2016 tok det brått slutt. Da fikk Karam og familien avslag på søknaden om opphold i Norge, og ble tvunget til å returnere til Jordan kort tid etterpå.

– Nesten ikke fotball

For Karam var Jordan et fremmed land, og er det i stor grad fremdeles.

– Det er ikke bra å bo i Jordan, er 11-åringens dom etter ett år i kongedømmet.

Dagsavisen Fremtiden snakker med ham på Skype. Unggutten og familien bor nå i Zarqa, Jordans tredje største by.

– Jeg spiller lite fotball her. Man kan ikke spille på gata, for bilene kjører veldig fort, og jeg kan ikke spille på lag, for det koster mye penger, forteller han.

Karam synes det første året i Jordan har vært veldig vanskelig.

– Jordan er veldig forskjellig fra Norge, og jeg snakket ikke arabisk da jeg kom hit, sier han, men legger til at det går bedre med språket nå.

Skolepenger fra Norge

– Vi har en fin liten gjeng som er med og bidrar, og har betalt et skoleår allerede, og betaler nå et år til, forteller Tore Norrud, Karams tidligere fotballtrener.

Han forteller at han og de andre giverne har en god dialog med skoleledelsen, og at de får tilsendt karakterene, og dermed vet at det går fint med Karam på skolen. Han har fått 20.000 kroner til skolegang det første året og får 20.000 til for neste år nå, opplyser Norrud.

Han og fem andre trenere og lagledere for 2006-laget på Skiold, som Karam spilte på, ble i juni kastet ut av Skiold som trenere.

– Vi har fått mye pepper for å drive med topping. Det er noe vi ikke har kjent oss igjen i. Vi har vært opptatt av hele bredden, av fotball og menneske. Det gjelder både de sterkeste og de svakeste. Dette er et godt eksempel på det. Her er det foreldre som har engasjert seg langt utover det som er vanlig, sier han.

Slåssing

På den hakkete Skype-linjen forteller Karam at han har fått venner i Jordan, men at han fremdeles er mest glad i de norske vennene sine. Det er generelt mange ting han liker dårligere med Jordan enn med Norge.

– Guttene slår hverandre og er slemme med hverandre. Det er ingen regler her. Her har de ikke respekt, d e slåss mye, mens i Norge har man mer respekt og leker heller med hverandre, sier Karam.

Misfornøyd far

Karams far, Jalal Alhasan, er like misfornøyd med tilværelsen i Jordan. Han sliter med å finne seg jobb, og lengter tilbake til Norge.

– Jeg tenker hele tida på hvordan det skal gå, sier han.

Nepotisme og mangel på demokrati preger Jordan, ifølge Alhasan.

– Vi har ikke demokrati her. Du må ha veldig mye penger eller kjenne noen i politiet eller i de riktige stillingene for å få hjelp her.

Jalal Alhasan forteller at han er veldig glad for støtten familien har fått, men vil helst at sønnen skal få muligheten til å komme tilbake til Drammen og begynne på Danvik skole igjen.

– Manchester International School er bra sammenlignet med andre skoler i Jordan, men Danvik skole var mye bedre, sier han.

Jalal Alhasan mener en stor kulturforskjell mellom Norge og Jordan, er at man i lokalsamfunnet i større grad bryr seg om andres privatliv, og han har ikke sansen for det.

– Her spør alle om alt, og blander seg inn i folks personlige liv. De spør: «hvorfor gjør du sånn og sånn?» Jeg sier til alle at de 8,5 årene jeg bodde i Norge, var de beste i mitt liv.

Har kontakt

Karam har fremdeles kontakt med flere av sine norske venner på Skype.

– Jeg ønsker å komme tilbake. Jeg ønsker å bli i Norge. Jeg vil ikke være i Jordan. Jeg liker ikke Jordan, sier 11-åringen, som avslutter samtalen med en hilsen til sitt gamle hjemland:

– Jeg vil takke alle fra Norge som har støttet meg, og som har hjulpet meg så jeg kan gå på skole.

Mer fra Dagsavisen