Annonse
Kræsj?: Elvefestivalen har hatt solide publikumstall de siste somrene. Når ultraurbane beats med M.I.A. runger utover sentrum får vi testen på hvor langt folkefeststrikken kan strekkes. FOTO: KATRINE STRØM

M. I. Hvem?

Fire tips for å lage en festival som fungerer i Drammen – og andre steder.

Annonse
Lokale nyheter

 

Av Siri Narverud Moen

Håndfullen av musikkfestivaler som har gått dukken her i byen de siste årene har hatt lite til felles i sine profiler. Men det er først etter at kjære, litt odde, Working Class Hero Festival kasta inn håndkleet på lynkort varsel, at diskusjonen om festivallivet i byen vår har tiltatt. Om at bookingene spriker, om at publikum ikke kjenner sin besøkelsestid og at det er en risikosport å rigge store musikkfester for drammenserne, nesten uansett hvor i byen man prøver seg. Nå mener ikke jeg at vi på død og liv skal være en by som konkurrerer med Oslos Øya, Kristiansands Palmesus eller Tønsbergs Slottsfjell. Ikke glem at flere byer på størrelse med Drammen ikke er i nærheten av å ha en helårskonsertscene som Union Scene/Drammen Scener. Må vi ha begge deler, liksom?

Her er min bakgrunn: I ti år var jeg med på å påvirke hvilke artister du hørte på NRK P3. I to år jobbet jeg med å gi norsk musikk et springbrett ut, via et eksportkontor i Tyskland. I tre år var jeg med på arrangere en av regionens største festivalsuksesser, publikumstallet til Slottsfjellfestivalen i Tønsberg har økt hvert år det har vært plass. Stadig jobber jeg med å nå publikum på Bærum Kulturhus, et av landets største. I Drammens Tidende anmeldte jeg en gang en av de morsomste konsertene jeg mener har funnet sted på Elvefestivalen, med DJ Broiler (den gang de fortsatt hadde «DJ» i navnet sitt). Men dette er kanskje det som gjør meg mest kvalifisert til å mene noe om festivalene; som 20-åring lanserte jeg en ildsjelddrevet liten nisjefestival i Oslo. Jeg har vært frivillig på WCH, og gått på nedrigg og våkedøgn på andre festivaler. Og jeg har hatt mange døgn der jeg har sovet fire timer og fastet i 20, bare for å få på plass en radiosending eller en åpningsseremoni. Jeg har gjort det både som ubetalt frivillig og som oppdragstaker med lønn.

For å ta Slottsfjell, som jeg har vært så heldig å se fra innsida, er den et godt eksempel på «babyboomerne» av de moderne norske musikkfestivalene. Mange av dem ble startet av kompisgjenger og har vokst sakte. Et par andre fellestrekk er at de ofte har høyt innslag av norske artister, at de har den «originale» festivaltanken om å presentere flere konserter/opplevelser enn du kan gape over på tre-fire festivaldager. Mange av dem ble dessuten startet av folk som var med på de store studentbyenes klubb-boom på 90-tallet. Inspirasjonen kommer fra Roskilde og musikkbransjedrevne showcasetreff rundt om i verden.

Denne musikkinteressen skiller dem kanskje fra en del andre norske festivaler – de som først og fremst oppfattes som «folkefester»/markedsdager/sommerferiefestivaler som skal markere en bys identitet. Men det aller viktigste jeg formidlet som pressesjef i Slottsfjell, baserte seg på en magisk ingrediens. Den som gjorde at en av våre mest brukte emneknagger var #slottsfjellkompis. Som gjorde at en norsk artist kunne åpne den største scenen en ettermiddag, fylle amfiet og få hvite nordmenn til å danse klokka 15 i solsteika. Det var ikke bare sommerferiegjester og båtfylla som løsnet på hoftene, nei, det starter med den følelsen som gjør at gjestene mener de kjenner deg. Og ta vår egen bys Vaffelføzz-festival: en minisamling med blomster, gressmatter, vafler, farger og en musikkprofil som ingen med millionbudsjett ville startet med, er Drammens musikkfestivalsuksess nummer 1. Vaffelføzzen ga deg band som Beglomeg mens de enda var en fantastisk, bevart hemmelighet. Festivalen, som startet i drammensparet Åse Lund og Thorbjørn Ottersens hage, er som Inger Hagerups «Mauren»: Liten, jeg? Langt ifra. (...). Er du større enn deg selv, kanskje?

Allikevel: For å fylle seg selv og forbli relevant, hjelper det med hårete mål. En undersuksess på Slottsfjell er etterfestene. Istedenfor å tenke som alle andre, spesialiserte Slottsfjell den største av sine nachspielklubber til klubbmusikk. Dét var ikke en sikker suksess, men har funket fordi det ble gjort med teft og med unike lokaler. Da tamilsk-britiske M.I.A. ble lansert som headliner på årets Elvefestival bestemte jeg meg først for å ikke si noe høyt om merkelig miks på plakaten. Jeg heier på den overraskende bookinga. I musikkbransjemiljøer, og av Drammens Tidendes gjesteskribent Sven Ove Bakke, pekes det på den umake koblinga mellom M.I.A. og resten av plakaten. Jeg vil mene at M.I.A. og Åge Aleksandersen godt kan være på samme festival. Du må bare ha teft på presentasjonen. Du må styre hva som skal være bru mellom det kompromissløse og det kjente, som arenaen og flyten i publikum. Eller med en programmert bru: Hvor godt trivdes den kredible popartisten Robyn på scenen like etter Plumbo, for å si det sånn?

Om jeg skulle skrevet en manual for sommerfestivaler med musikk som kjerneinnhold, ville jeg skrevet om inntekter fra ølsalget. Om egenarten på festivalområdet ditt. Om å få ut promo i tide, om forhold til rette myndigheter og så videre. Men det kapittelet som heter Hvem Er Du Som Festival er nok det viktigste, for det er aller lettest som arrangør å ta valg ut ifra en overbevisning om at «som festival skal vi være … (fyll inn) og vi skal alltid etterstrebe … (fyll inn)». Husk også at:

1. Når og hvis du har booket noen artister, få ut nyhetene. Skal festivalen din være en sånn som folk får billetter til i julegave, eller som folk skal få vite om utpå nyåret en gang? I begge tilfeller må du ha enten ha noe unikt å fortelle dine potensielle gjester, eller en booking eller to på plass i november-desember.

2. Bygg verdens beste gjeng. Det må være sommerens feteste eventyr å få lov til å være frivillig på akkurat din festival, og du kommer langt om du har noen skikkelig gromme speiderleirledertyper til å lede dine frivillige. Gjengen som møter publikum i alle ledd er dine beste ambassadører, og du må så spiren til det som er din helt spesielle greie hos alle disse, og andre som jobber for festivalen din i korte oppdrag. Neste år må du gjøre dem alle enda mer keene på å komme, og du må bygge det spesielle og morsomme sånn ca. fra nyttår, alt etter størrelse. Gjør hver enkelt større gjennom fellesskapet dere har som festival.

3. Dette også bør prege ditt syn på gjengen foran. Respektér ditt publikum. Vil du være en som tiltrekker deg bobledrikkende voksne med greie lommebøker, går det sikkert fint å henge lysekronene i VIP-området godt synlig for alle. Vil du sveise sammen folk som tåler å høre på bråkete musikk, er kanskje vaffelrøre bedre.

4. Og til slutt kan jeg bare be deg, kjære potensielle festivalarrangør om å glemme det meste av det jeg har sagt, for en festival helt etter boka er sjelden noe gøy å besøke.

Annonse