Annonse
Redaktør Henry Karlsen blir ført inn i egen lokaler av fienden. FOTO: FINN PETTERSENS ARKIV

Kampen for Fremtiden i 1940

Drammen hadde før krigen to dagsaviser, Fremtiden og Drammens Tidende, en avis for Arbeiderpartiet og en i praksis for Høyre. Det ble ført noen drabelige avisfeider dem imellom.

Annonse
Lokale nyheter

Da krigen kom, skiltes deres veier. Med den holdning Drammens Tidende valgte etter 9. april fulgte fem år med underkastelse under sensur, tvungen videreformidling av tyskorientert stoff, forbud mot å nevne konge og regjering i England osv. Tyskerne fant ingen grunn til å stanse Drammens Tidende, avisen var deres lydige redskap. Æreløse år for avisen.

Fremtiden valgte motstandens vei, så lenge det gikk. I disse dramatiske dagene og ukene drev redaktør Henry Karlsen avisen med halv stab, flere i redaksjonen var mobilisert og deltok i kamper rundt i landet. Karlsens penn var kvass, allerede 9. april lød overskriften på lederen «Med beundringsverdig ro». Redaktøren trakk det han og medarbeiderne skrev så langt det var mulig vis-à-vis tyske og nazistiske sensurmyndigheter. Om kvelden 9. april holdt Quisling sin beryktede tale i radioen der han forsøkte seg på et statskupp. Karlsen fulgte opp dagen etter i en leder. «Det var et sørgelig kapittel som fordoblet vår ulykke», skrev han. Og han fulgte opp i samme stil i dagene framover.

 

Den 11. april var avisens forside dekket med kjempeoverskriften «Regjeringa Nygaardsvold er landets eneste lovlige regjering», som ble Fremtidens store stolthet i ettertiden. Også Nygaardsvoldregjeringens mobiliseringsordre ble trykt. Osloavisene trykket derimot Quislings forræderiske tilbakekalling av regjeringens mobiliseringsordre. Et stort opplag av Fremtiden 11. april ble øyeblikkelig sendt til spredning i Oslo. Så fort tyskerne ble klar over dette, ble alle «Fremtider» de kunne få tak i konfiskert. Den nyoppnevnte nazistiske «rikspressesjefen» (Arnt Rishovd) grep inn og sendte en skarp advarsel. Han advarte mot «sensasjonsreportasje som hadde skadelige virkninger». «Det var truffet skarpe forholdsregler mot lokalorgan som ikke hadde forstått sin plikt». Fremtiden og andre aviser som hadde vist rak nasjonal holdning fikk smake nazipisken.

 

Karlsen og hans redaksjon fortsatte med å tirre tyskerne. En som fulgte dramatikken på nært hold (Petter Larsen) forteller: «Om ettermiddagen den 11. april kom tyskerne til Drammen i flere busser. På et blunk var byen blåst ren for folk. I Folkets Hus (Høitorvet) hvor Fremtiden holdt til, hadde vi for å hindre nazistiske forsøk på å besette avisen eller ødelegge noe av materialet, hatt vakter dag og natt, men også vaktene var vekk. På veien ned til avisen møtte jeg en mann som sa at det var Fremtidens skyld at tyskerne var kommet til Drammen, og sant å si var det ikke langt fra at jeg trodde det samme». (Sitat fra «Vi treffes i Fremtiden - gjennom 75 år»)

Finn Pettersen forteller: («Alltid huske, aldri glemme. Erindringer om okkupasjon og motstand» Falken forlag 2002) I tida før og etter 9. april var jeg ofte i Folkets Hus (Pettersen var fungerende formann i Drammen AUL) og kunne derfor følge med i arbeidet til medarbeiderne i Fremtiden. Spenningen var til å ta og føle på hver gang sensuren gjorde sine inngrep. Det var interessant å se hvordan redaktøren og de få medarbeiderne mestret dette. De balanserte på knivseggen hele sommeren, og leserne var i høy grad forbauset over hvor lenge avisa fikk lov til å holde det gående.

Den 15. april kom skuddet for baugen fra sensuren og redaktør Karlsen satte dens svar inn i lederartikkelen sin: «Flere aviser gjør ennå forsøk på illojal landskadelig reportasje. Jeg nevner eksempelvis Fremtiden, Varden, Tønsbergs Blad, Skiensfjordens Presse og Telemark Arbeiderblad. Hvis disse og andre illojale aviser tror de kan fortsette denne trafikk, tar de feil. Rikspressesjefen».

 

24. april ble Fremtiden stoppet første gang. Etter forhandlinger i Oslo kom avisa i gang igjen. 23. august rant imidlertid begeret over for nazistene. På første side sto et firespalters oppslag: «Arbeiderungdommen om den politiske situasjon: Et Quislingstyre ville være en ydmykelse av det norske folk». Karlsen kjørte videre 30. august med lederen «Demokratiet kan handle». Det ble Fremtidens siste nummer under okkupasjonen.

Redaktør Henry Karlsen ble arrestert og satt i fengsel fram til 14. oktober 1940. Så havnet han på Grini og senere overført til Mysen fangeleir der han ble frigitt 8. mai 1945.

Et annet eksempel på modig journalistikk i disse ukene så vi i Stavangeravisa 1. mai der redaktør Trond Hegna skrev lederen «Ingen nordmann til salgs!»

 

En episode som ikke ble nevnt i «Vi treffes i Fremtiden» tar jeg med her: Arbeiderungdomslaget ville ikke finne seg i at Fremtiden ble stoppet. Laget vedtok å gi ut en illegal avis hvis Fremtiden ble stoppet. Den skulle hete «Framtia». Fremtiden ble stoppet og to AUL-medlemmer satte i gang i Folkets Hus, skrev og stensilerte en liten avis som de ville dele ut i Drammen. Det er antakelig den første illegale avis under okkupasjonen. De to redaktørene var Lars Eek og Finn Pettersen. Men opplaget fikk en sørgelig skjebne: Edmund Norén, sekretær i Drammen Arbeiderparti sørget for at hele bunken med «Framtia» havnet i fyren på Folkets Hus. Norén handlet nok av frykt for tyskernes reaksjon. Dermed er intet eksemplar av «Framtia» bevart for ettertiden.

 

I et styremøte i AUL-laget måtte formannen i Drammen Arbeiderparti Kornelius Ingebretsen, redegjøre for partiets syn på saken. Men i AUL-laget var forbannelsen stor.

I Fremtidens historie hører også hjemme at på seinhøsten 1940 var det planer om å gi ut avisa på nytt som et organ for fagorganisasjonen. Det ble det ikke noe av; Terbovens stoppet 25. september all politisk virksomhet i Norge, med unntak av Nasjonal Samling, NS.

I Arbeiderpartiets beretning 1945 kan vi lese om partipressens sørgelig skjebne under okkupasjonen. 38 aviser ble stoppet, 5 fortsatte, men måtte underkaste seg sensuren og trykke det stoff det ble pålagt dem å ta inn.

I mai 1945 ble det bestemt (Hjemmefronten?) at det i Drammen de første dagene etter frigjøringen skulle utgis en fellesavis «Fritt Norge». I Oslo het den tilsvarende avis «Oslopressen».

Arbeiderpressen led i mange år økonomisk for den ufrivillige stansen. Borgerpressen fortsatte under hele krigen og tjente godt med penger på det. Da Drammens Tidende forsøkte å ignorere påbudet om felleavis, ble det truet med at avisen skulle sprenges i luften. I norsk pressehistorie er denne episoden enestående.

 

Annonse