Kaféoppsummering fra 80-åra

ELISABETH HELGELAND WOLD

– Mattis!!! Hoho, du ble Mattis igjen! Jubel og øredøvende latter. En gjeng ungdommer sitter rundt et av bordene på Café La Bouff og spiller kort, og en av dem har nettopp tapt spillet, som flere enn gjengen rundt bordet får med seg. Røyken ligger tjukk i lokalet, men det er det ingen som reagerer på. Vi er tilbake midt på 80-tallet, til byens første virkelige hyggelige kafé med C, som tok unge og gamle med storm og som sjarmerte en hel by med bienvenue og eksotiske innslag som espresso og Café-au-lait! Men la oss gå enda litt tilbake i tid, fra begynnelsen.

Drammen 1980: Hver lørdag møttes vi på Café Lyche. Vi tok 11-bussen til byen, selv om det ikke var lange veien å gå ned til sentrum. Muskler skulle spares og penger brukes. Det kostet kr 1,75 så det var ikke store innhogget. Men når ukelønna var på 25 kroner, skulle det ikke mange bussturer til før det svei. Min venninne hadde alltid husplikter nettopp lørdag formiddag, hun måtte støvsuge. Og hvis det ikke var bra nok, måtte hun gjøre det en gang til. Og dét var katastrofe for henne, med den uheldige konsekvens at hun da enten måtte løpe etter, eller ta bussen en time senere. Hun lærte etter dette å støvsuge nøye. For min del gjorde jeg unna pliktene fredag, vaske gangen oppe og trappa ned. Så kunne jeg ligge litt lenger, rekke en brødskive og bruke litt ekstra tid foran speilet; føne håret, ta på litt kastanjevann og maskara, og kanskje en sprut med «Rive Gauche» fra YSL.

Det var altså Lyche som var stedet, vårt første kafebekjentsakp. Den lå i øverste etasje i den gamle Lychegården, moderne og ny, som en konkurrent til den på Glasmagasinet. Innredningen var i en slags lindegrønn farge, med bambus-rotting møbler og båser med grønne sofaer. Bjørkefiken og Yokkapalmer pyntet opp, og fra de gamle buede vinduene hadde vi utsikt over elven og jernbanestasjonen på den andre siden. Café Lyche var samlingssted for ungdom fra hele Drammen, og vår intensjon var det sosiale snarere enn det kulinariske. Men det var selvfølgelig spiseplikt, og den som ikke brukte hele ukelønna på et tørt horn med ost og skinke, ble kastet ut. Det gikk mest i kaffe, med hundre gratis påfyll. Skådda lå tjukk over bordene, lenge før røykelov og sunn fornuft gjorde sitt inntog. En tipakning Marlboro kostet 5, 50 – det samme som en kaffe. Askebegre var plassert rundt på alle bord, og ble med jevne mellomrom tømt av serveringsdamene, og hvis noen hadde lagt en tepose i et askebeger ble det skarpe blikk og sure miner. (Antakelig ikke på grunn av kildesortering, men litt grisete ble det jo, og det var selvfølgelig en ikke-røyker som var synderen).

Stakkars personalet, kafeen var til enhver tid «okkupert» av ungdommer i slyngelalderen. Men for oss var det inngangen til voksenlivet, oppdagelsen av verden utenfor skole og hjem, her var venneprat, stjålne blikk og så innmari mye mer. Det var høydepunktet på uka og tilværelsen, sitte der å drikke lunka, sur kaffe, mens vi fniste og lo, og ventet... Kommer han i dag tro?

Men så fikk Lyche en konkurrent, som de sikkert mer enn gjerne ønsket velkommen. Kafeen over alle kafeer, med apostrof og C – Café la Bouff! To kule, unge damer fra Oslo, A.K. og Ingeborg sto bak Drammens nyeste in-sted, i bygningen på hjørnet av Erik Børresens gate og Nedre Storgate – vi var henrykt!

På La Bouff fikk man Café-au-lait, creppes, taco og cannelloni – retter vi ikke ante fantes. Ikke alt var like fransk, da, men det spilte ingen rolle. De innovative damene fra hovedstaden gjorde suksess med sine pannekaker og bagetter, og vi invaderte de smårutete dukene med kortstokk og kaffekrus. Etter hvert fikk vi stambord, og vi ble alltid ønsket velkommen med smil og glede i de fine lokalene hvor illustratør Trond Bredesen hadde dekorert veggene med hyggelige, franske motiver.

Da russetiden kom ble vi sponset av La Bouff. Jeg malte pannekakemannen og logoen på vår russebil, og vi fikk en middag og et glass som betaling. Det passet godt, vi trengte jo også litt mat, ikke bare kaffe, øl og røyk.

Vi elsket stamkafeen vår, og sorgen var derfor stor da damene sa au revoir og dro tilbake til hovedstaden. Men sorg tårer ble ganske fort tørket vekk. Enda en ny kafé dukket opp, oppkalt etter den berømte, spanske maleren Picasso, selv om også alt der var fransk – faktisk helt autentisk. Interiøret var kjøpt fra en nedlagt kafé i Frankrike. Vi ble raskt stuevarme i de kule lokalene som tidligere hadde huset Galleri Oddvar Olsen, og hvor jeg hadde trasket søndager med muttern og fattern for å se på kunst.

Det var høyt under taket og tøff musikk på Picasso, god stemning og hyggelig betjening. Vi hadde fast treff lørdag formiddag og søndag kveld, hvor vi spiste Croque Monsieur, Madame eller Pronto. Av og til var det konserter på Picasso, og da nådde kafélivet sine høyder. Her gikk også de kuleste gutta, de som var noen år eldre, og som aldri så vår vei. Og hvis de gjorde det, var det om og gjøre ikke å gå i sjekke-fella. Stort sett var det ingen fare, vi hadde blitt «voksne» og tjente egne penger, så ølen kjøpte vi selv.

Picasso er den eneste av kafeene som fremdeles lever. Selv om mye har endret seg på disse årene, er likevel en god del bevart; Interiøret, en del av menyen, likeså atmosfæren i lokalene. Picasso er fremdeles en favoritt for mange, 30 år etter. Nostalgien og stemningen sitter fremdeles i veggene der – og tenk, du, hvis de kunne snakke!