Annonse
TILKALTE NØDHJELP: Åttemannsteltet var allerede fullt av speidere som ved godt mot ventet på helikopterhjelp, da tre amerikanske speidere kom og gjorde situasjonen mer prekær. Axel Jørgensen sto for dialog med nødredningssentralen. FOTO: AXEL JØRGENSEN

– Jeg tok av meg på overkroppen, satte meg bak ham og klemte ham

De to drammensspeiderne Axel Jørgensen og Julian Kragset (begge 16) får ros for å ha vist handlekraft da rovere på tur i Børvasstindene ble overrasket av uvær.

Annonse
Lokale nyheter

 

– De tre amerikanerne var kledd i bomull helt til skinnet, og det funker ikke på fjellet. Det første jeg spurte om da de kom til teltet vårt var «Har dere tørre klær med?». Den ene skalv og klarte ikke å snakke. Da ga vi dem klær vi selv hadde på, forteller de to ungguttene fra Austad på telefon fra Bodø.

I åttemannsteltet satt allerede 11 rovere, altså ungdomsspeidere, og ventet på at en skadd speider skulle bli hentet ned. Nå ble situasjonen mer dramatisk.

– Jeg tok av meg på overkroppen, satte meg bak ham og klemte ham. To andre varmet hendene og føttene og matet ham med varm mat. Han svimte av tre-fire ganger på skulderen min, forteller Jørgensen.

Ble kritisk

I sol og 15 grader onsdag morgen er de ved godt mot, men gjenforteller det de beskriver som en ekkel situasjon.

Mandag ettermiddag hadde roverne fra 3. Drammen speidergruppe isammen med fem andre i en turpatrulje gått i seks timer i vind, hagl og kulde, da én skled på snø og skadet beinet.

Da de skjønte at han ikke kunne gå de fire kilometerne som gjensto til overnattingsstedet, fikk de låne et telt av en annen patrulje og tilkalte hjelp til den skadde. Selv skulle de etter planen fullføre haiken.

– Vi var godt kledd med fjellstøvler, ull og stillongs, og hadde med skift og flere sokker og hadde regnet med at det kunne bli heftig, forteller de to om det barske været de kom ut i.

Men snart strømmet det på med kalde og våte speidere, som fikk låne soveposer og tørt skift. I teltet kokte de vann og laget turmat, mens de meldte koordinater til 113 og holdt dialog med nødetatene om at de hadde kontroll og kunne vente på tur. Til amerikanerne kom.

– Ingen av oss hadde vært i nærheten av en slik situasjon, det var veldig uventet, men vi klarte å holde hodet overraskende kaldt. Vi brente to gassflasker, men jeg rakk selv å bli kald, og klarte på et tidspunkt ikke å åpne mobilen eller finne på-knappen, forteller Jørgensen.

– Da amerikanerne kom ringte vi og sa at situasjonen var blitt kritisk, og at vi trengte hjelp fort, sier de to, som anslår at de ventet mellom én og to timer før det kom hjelp.

– Litt for vågalt

Uhellet som gjorde at teltet ble slått opp der, reddet de amerikanske speiderne fra en verre skjebne.

– De hadde ikke mobildekning da de kom til vårt område. Jeg vet ikke hva slag abonnement de hadde, men det var ikke brukbart. De sa de ba til gud på vei ned steinura – og jeg klandrer dem ikke, for det var ganske forferdelig der oppe. De gikk veldig sakte, sier Kragset.

– Følte dere at sikkerheten var ivaretatt?

– Etter min smak var dette litt for vågalt. Været var det største problemet – i sol ville turen vært helt grei. Noen burde sjekket amerikanerne og bedt dem kle seg bedre. En av dem hadde tre bukser utenpå hverandre, i stedet for å ta av seg det våte først.

Da redningshelikopteret lan-det ved innsjøen nedenfor, løp Kragset ned og fikk beskjed om at alle skulle gå til det flateste området i steinura. Bratt terreng, snø og gjørme gjorde at helikopteret ikke kunne komme nærmere teltet enn rundt 80 meter, etter en del manøvrering. Kragset og fire andre bar roveren som hadde skadet beinet, mens Axel og en annen hjalp den kalde amerikaneren. De som hadde tørre klær ble igjen mens helikopteret fløy ned de første åtte. Det var uaktuelt å få fortsette turen uten ekstraklærne de hadde lånt bort. Takket være guttenes oppvarming trengte ingen i gruppa å bli sendt på sykehus. Dermed rakk de bare å pakke og rydde før de selv ble hentet.

God opplevelse

Etter å ha sovet ut tirsdag fikk guttene debrifing med leirledelsen – og mye ros.

– Beredskapssjefen sa vi hadde gjort alt riktg – han sa han var rørt, sier Jørgensen.

– Hva tar dere med dere videre fra opplevelsen?

– En hektisk og spennende, men også en god opplevelse. Vi var heldige som fikk se at det gikk bra. Og de var heldige, som møtte oss, sier de to 16-åringene, som gleder seg til resten av leiren. Lørdag reiser de hjem til Drammen.

Den amerikanske speidergruppa var onsdag på dagstur og det lot seg ikke gjøre å få kontakt med dem før Dagsavisen Fremtiden gikk i trykken.

 

– Vi var tydelige på at det var en krevende tur, sier lederen for leiren med deltakere fra 33 nasjoner.

– En fantastisk innsats

Leirsjef Peer Johan Ødegaard understreker at det var fem vanskelighetsgrader å velge mellom.
– Vi hadde gitt ut mye info på forhånd om de de ulike nivåene for roverhaiken, og rute  4 og 5 som det her er snakk om er ganske krevende turer. Men den måten vi driver speiding på i Norge er forskjellig fra i mange andre land. Vi baserer oss på et patruljesystem som gir mye frihet og ansvar til speiderne og mindre voksenstyring. For at det skal fungere, må man kjenne hvordan dette er lagt opp. Det var sagt tydelig at det ikke var bemanning underveis, men det kan være uvant for en del utlendinger. Vi kunne sikkert vært enda flinkere til å fortelle om hva norsk speiding handler om.
– Hvordan evaluerer dere roverhaiken i ettertid?
– Vi ser at systemet og beredskapsplanen vi hadde lagt opp fungerte godt når det først ble som det ble. Alle kom velberget ut, ikke minst på grunn av roverne fra Drammen og noen andre gjorde en fantastisk innsats på ekte speidervis. De gjorde mer enn man kunne forvente.
Ødegaard sier de har fått ros fra politiet for håndtering av beredskap og fokus på sikkerhet. Kontaktlinja er slik at speiderne skal kontakte en lokal voksen leder ved problemer, men ringe nødetatene direkte uten forsinkende ledd dersom man har behov for rask hjelp.
– Dette er våre speidere lært opp til, og det gjelder uavhengig av om man er på speidertur. Vi har et godt samarbeid med AMK og får meldinger fra dem.
– Hvor mange av de 55 som ble flydd ut kunne selv ha gått?
– Egentlig var det et fåtall som trengte evakuering, men en del hjalp de som trengte det, og delte tørre klær, soveposer og ga av sin energi. Hadde de ikke bistått, ville de ikke trengt bistand selv.

Annonse