Annonse
17. mai 1965: Mamma og storesøsteren min nedover St. Olavs gate, den gang studentlua og Drammens-is var et must.

Gnagsår, potetløp og en brent russebil

Hadde du også en mor som marsjerte rundt spisestuebordet til «Norge i rødt, hvitt og blått», og en tante som kastet hatten i været i barnetoget? 17. mai var jubelens dag!

Annonse
Lokale nyheter

 

ELISABETH HELGELAND WOLD

17. mai anno 70-tallet: Jeg pleide å våkne grytidlig, og lurte alltid litt på om det virkelig var russen jeg hadde hørt om natta, sånn langt, langt borte? Jo, jeg hadde nok hørt dem. Det var nemlig alltid om og gjøre å høre den røde og blå horde natt til 17. mai, for så kunne man fortelle sine klassevenner i barnetoget et par timer senere at, «Ja – jeg hørte russen i natt!». En gang rakk jeg til og med å løpe ut av senga og bort til vinduet, og fikk se snurten av en rød Ford Transit som suste nedover Toppenhaugveien, med den karakteristiske tutingen som akkompagnement.

 

Etter frokost ble jeg med pappa ned i butikken i St. Olavs gate for å heise flagget (Axel Helgeland). På et av kontorene i 3. etasje, ut mot Øvre Storgate, var flaggstanga montert på veggen, og på slaget klokken 8, da kanonene fra Spiralen drønnet ut over hele Drammen, heiste pappa flagget, det var stor stas og litt høytidelig.

 

Vel hjemme igjen var det jubel og høytid i stua når lyden av Jens Book Jensen gjallet, og mutter’n nærmest marsjerte i takt til Norge i rødt, hvitt og blått – i alle fall sang hun – høyt, og alle tre versene.

«Ja, så hvit som det hvite er kjolen,

og så rødt som det rø’ hennes kinn,

hennes øyne er blå som fiolen,

hun er flagget som vaier i vind.

Han har freidig og hvitlugget panne,

og en lue i rødt har han fått.

Med en lyseblå tiltro til landet

står vår ungdom i rødt, hvitt og blått.»

Etter hvert kom Kristin og Kjetil løpende ned, med tut og flagg og sløyfe. Kristin hadde fin håndsydd bunad fra Ålesund, mens min var kjøpt på Helgerud, men det var lenge før bunadbølgen kom, og jeg følte meg kjempefin. Vi ble kjørt over til Marienlyst, til oppstilling og barnetog. Noe av det mest spennende var å stå og se på alle barn og foreldre i de lange minuttene før toget skulle gå. Alle hadde pyntet seg, hver på sin måte, og det var veldig gøy å betrakte, observere eller glane, var vel kanskje det vi gjorde. Og lytte, alt som ble sagt - og ikke minst måten det ble sagt på; "Husk å vinke tel a tante ån onkel oppå terrrassen da - og tel a mor ån far uttafor Emil Jensen!" var en av stjernereplikkene fra en av mødrene. Får håpe poden husket å vinke.

 

Etter kjedelige taler og kanonskudd fra Strømsåsen var det avmarsj, og ekstra stas hvis vi gikk langt fram i toget. Jeg tror vi gikk bak Guttemusikken, og vi sang med av full hals, og i trommepausene sang vi «Vi ære en nasjon vi med, vi små en alen lange», «Drammenssangen» og «Gud signe vårt dyre fedreland», og mange flere.

Så begynte letingen etter kjente. Foreldre, tanter, onkler og besteforeldre sto langs ruta, på nøyaktig samme plass hver eneste år. I Konnerudgata, ved Globusgården, på bybrua, langs torget, i Kirkegata, langs torget igjen, langs Øvre Storgate. Mange foreldre sto i vinduer og på balkonger også. – Elisabeeeeeth, hurraaaaaa! hørte jeg, og der sto tante Bente og onkel Tollef, allerede i Marienlystgata. Tante ropte og vinket, en gang kastet hun hatten sin i været – damene hadde nemlig hatt den gangen. Mamma og pappa sto på onkel Hans sitt kontor i tredje etasje på Axel Helgeland-bygget. Derfra var det full oversikt ned til toget, når hjørnevinduet ble åpnet. Husker fra før jeg begynte på skolen at også jeg sto der oppe og vinket, men jeg husker aller mest brusen som fantes i et innebygget kjøleskap i skrivebordet.

Etter barnetoget dro vi til mormor og morfar på Gulskogen, der det var kanapeer til de voksne og Nuggi på pinne fra Drammens is og pølser fra Braathen til barna. Hvis været var fint, satt vi nede i hagen – under suset fra hvite, vakre bjørker og så på elven som strømmet like forbi. Var vi heldige kom også kusiner og fettere, og vi fikk oss en svingom på karusellen på lekeplassen ved SIF-huset.

 

Men så måtte vi passe klokka. 17. mai-toget fra Brannposten gikk klokka 15, og det kunne vi ikke gå glipp av. Et raust tog med hunder, barnevogner og sykler, alle ble med. Mutter’n var styreleder i Løkkebergenes vel barnehage, og sto i bresjen for toget, og vi skulle selvfølgelig også gå, med enda flere pølser og is på Kjappen ved togets ende. Der var det i tillegg sekke-hopp og potetløp og alle obligatoriske leker, med premier og lodd og alt som hører med. Potetløp var favoritten, både som deltaker og tilskuer, særlig hvis de voksne løp – og det gjorde de. Jeg kan aldri huske regn på 17. mai i min barndom, minnene blendes av solskinn. Men det var sikkert mange feiringer hvor paraplyer ble heist i takt med flaggene.

 

Så kom russetiden. Vi var åtte jenter på Fugl Fønix, en folkevognbuss som fikk navnet sitt etter en brann ombord da vi pusset den opp. Moren til Kristin sydde rødrutete gardiner med pong-ponger. Vi hadde pene ullpledd på setene, og all reklamen var håndmalt av meg – logoer og tegninger. Og vi var selvfølgelig strålende fornøyd, vi eide jo verden! «Brillen skal være go´velg den hos Wøllo» og «A. Braathen har go´e pølser» var to av mange reklamer. Vi hadde også en fra Café la Bouff, hvor betalingen var et måltid for alle åtte jentene på bilen.

 

Vi kan vel ikke kalle det å rulle i 1985, men vi kom da av gårde. Vi hadde russefester på Sundhaugen og på Rødtangen, og skrangla rundt i Fugl Fønix, med hornet som en av brødrene hadde kobla – og det låt! Vi hadde også russeavis, med egen redaksjon og grundig arbeid, og jeg tegnet forsiden på rødruss-avisen i 1985 og logoen for St. Hallvard. Vi danset til «La det swinge» og brant oss på brennesle under tisse-pausene til Rødtangen.

 

Nå hører jeg ikke lenger russen, dessuten er bussene så store at de ikke kommer opp i gata vår. Men av og til er jeg våken likevel, og tenker tilbake på hvordan det var, og på hvordan det går med dem som er rød eller blå akkurat i år – fordi det er en russe-datter der ute.

Annonse