Fremtidssjokk i Paris

I 20. etasje i Montparnasse-tårnet, en av de største bygningene i Paris, har jeg uhindret utsikt over hele byen. Spesielt Eiffeltårnet, som jeg aldri har sett på denne måten. Det er Sophie Pène, studieleder ved EdTech-master på universitetet Descartes, som har tatt meg til det tverrfaglige forskningssenteret.

Oppdraget til Master EdTech, og Sophie, er å trene studenter til å bli nye aktører av innovasjon og kunnskapssamfunnet. Studentene kommer fra hele verden for å forske, eksperimentere og finne opp – kort sagt, for å «lære å lære», ifølge en formulering ofte brukt i denne bygningen.

For faktisk, i en tid med global konkurranse og evig innovasjon, er det ikke lenger nok å skaffe seg ferdigheter. Enkeltpersoner, bedrifter og hele samfunnet må lære å lære for å lykkes, for ikke å bli overveldet av teknologisk utvikling.

Det har gått fire år siden jeg sist var i Paris, byen der jeg har bodd lengst i min tid på jorden. Det er sommer, det er varmt, himmelen er blå og jeg er glad for å finne igjen byen der jeg vokste opp, studerte og hadde mine første profesjonelle opplevelser i teknologibransjen.

For turister fra hele verden er Paris kjærlighetsbyen, gamle monumenter, Montmartre og Eiffeltårnet – en hel jernbygning (ikke stål), innviet til Verdensutstillingen i 1889 som en hyllest til hundreårsdagen for den franske revolusjonen.

Ifølge Wikipedia hadde Eiffeltårnet «opprinnelig kun tillatelse til å stå i 20 år, men da tårnet viste seg å være verdifullt for telekommunikasjon, ble det stående.» Det er nå det mest besøkte monumentet i verden, med over 5,5 millioner besøkende hvert år. Men i motsetning til Venezia, er Paris ikke bare et friluftsmuseum.

På grunn av den franske ånden og sin egen kjærlighet til administrativ sentralisering, er Paris også byen av seksten universiteter, med hundrevis av forskningssteder, hackerspaces, IKT-inkubatører og teknologiske bedrifter. Det er en by hvor fortiden og fremtiden lever side om side. Det er denne smaken for innovasjon som feires av Eiffeltårnet, men også av Montparnasse-tårnet og biblioteket François Mitterand.

Disse tårnene er bemerkelsesverdige, fordi de er bygget i gamlebyen. Hva med distriktet La Defense, som ligger på den andre siden av Champs Élysées og Arc de Triomphe? De få turistene som drar inn i dette forretningsområdet, får et fremtidssjokk, for å si det med Alvin Tofflers bok «Future Shock».

Dette var min base da jeg jobbet her den gangen, og i begynnelsen av august er jeg altså vendt tilbake, fordi det er der jeg skal sove under mitt opphold. Søsteren min har nettopp flyttet dit, og det blir en herlig lørdag med familie, blant tårnene.

Et velkjent afrikansk ordtak sier: «Hvis du ikke vet hvor du skal, husk hvor du kommer fra.» Men hva om du allerede vet hvor du skal? Jeg kom ikke til Paris for å løse en eksistensiell krise. Jeg vet hvor jeg skal, men jeg har likevel et sjokk: Jeg føler et krasj inni meg selv, mellom fortiden og fremtiden, mellom koselig familiegjenforening og den brutale elegansen til disse tårnene.

Før i tiden var de største bygningene i byer katedraler eller kirker. Nå holdes denne rollen av kontorbygg i glass og stål.

I moderne samfunn er imidlertid bedrifter de største aktørene i kunnskapsøkonomien. Disse tårnene er derfor våre moderne templer, ikke dedikert til guddyrkelsen, men til kunnskap. De symboliserer vår tro på fremtiden, i erobring av kunnskap og markeder.

Mine parisiske venner, som har kjent meg lenge, finner det vanskelig å tro at jeg fortsatt bor i Norge, at jeg skal bli der, og at jeg snakker norsk. «Hvorfor Norge?», spør de meg. Noe som forbauser dem enda mer enn Norge, er å høre på min musikk. Men ingen spør «hvorfor musikk»? Dette spørsmålet er det bare Sophie og jeg som stiller. Vi er begge overbevist om at musikk har en viktig rolle å spille i dette forskningssenteret.

Så Sophie ber meg om å undervise i master EdTech – å forklare betydningen av lyd og musikk i to for øyeblikket store teknologiske områder: virtuell virkelighet og kunstig intelligens. Det blir i november, og er begynnelsen på et nytt eventyr.

Dagen da jeg skal reise hjem, har jeg en avtale med François Taddei, senterets direktør. Han ber meg om å snakke om norske folkehøgskoler – en typisk skandinavisk institusjon. Han utarbeider en rapport for regjeringen, der han og andre forskere prøver å finne en måte å begrense antall elever som faller fra videregående opplæring. Slik finner Danvik Folkehøgskole, hvor jeg underviser i lyddesign og musikk, en plass midt i franske myndighetenes bekymringer.

Det er på tide å komme tilbake til Drammen hvor, i hvertfall for min del, alt begynner og slutter. Om noen dager er det min skolestart. Jeg kommer til å finne noen av studentene mine fra i fjor, og bli kjent med de nye. Som meg vil alle disse nye studentene ha «beina i Drammen, hodet hvor som helst annensteds.»

Når du allerede vet hvor du skal, kan du ikke forlate stien din for å gjenopprette gamle spor. Men å huske hvor du kommer fra, gjør at du kan komme raskere til reisens mål.

For når man vet hvor man går, er det ikke et tilbakeskritt å se til fortiden.

Kanskje er det der man oppdager fremtidens sjokk.