Fikk filmbransjens gjeveste pris

Filmprodusent Axel Helgeland (73) fra Drammen ble fredag tildelt Amandakomiteens Ærespris under Amandapris-utdelingen på Haugesund Filmfestival

Aller først, gratulerer. Det ble sagt mange fine ord, også fra kjente fjes. Fortell om kvelden, visste du om det?

– Jeg hadde fått et lite forvarsel, ja, og rukket å tenke gjennom hva jeg skulle si. Det var veldig hyggelig, Bjørn Sundquist og Line Verndal som delte ut prisen har jeg jobbet med, og jeg fikk videohilsen fra Maria Bonnevie, som jeg satte pris på. Så får man hauger av gratulasjoner, og svett i fingrene av å lese alt som kommer inn. I min alder holder man uansett ikke lenger ut å feste natta gjennom.

Hva betyr det for bakmenn og produsenter som ellers opererer i bakgrunnen å bli trukket fram slik?

– De fleste produsenter har ikke noe ekstremt eksponeringsbehov, men det er alltid hyggelig å bli satt pris på. Anerkjennelse fra egne rekker varmer, og jeg tror ikke jeg blir mer gjenkjent på gata enn før av dette.

Du sa i talen at du hadde vært heldig og fått jobbe med flest kvinner. Stadig hører vi at andelen kvinner i filmbransjen er lav – hvordan er kvinner da blitt en så stor del av din karriere?

– Jeg liker å jobbe med kvinner, jeg liker deres tilnærming til å jobbe med film, og liker filmer som kanskje ikke er så adrenalindrevet, men mer karakterdrevet. Det er ofte temaene kvinner er opptatt av.

Om jeg har oppsøkt dem eller omvendt, det er litt både og. Noen prosjekter initierer man selv, mens andre kommer til en på ulikt vis.

Blant dine filmer er kjente titler som «Breaking the Waves», «Jeg er Dina», «Fritt Vilt» og snart «Hoggeren». Hvilken film eller miljø har betydd mest for deg?

– Den første filmen jeg hadde totalansvar for som produsent var Berit Nesheims «Høyere enn himmelen» (1993), og den står fortsatt høyt i min bevissthet. Og så er jeg veldig glad for den siste jeg produserte, «To liv» (2012), en tysk-norsk produksjon som også ble shortlistet til Oscar.

Dine døtre er også endt opp i filmbransjen. Hvor kommer denne «åren» eller filmattraksjonen fra opprinnelig?

– Om det er genetisk, mener du? Min mormor var konsertpianist og ble tidlig enke, hun livnærte seg faktisk ved å spille på kino i Drammen i 1920-årene. Hun bodde i vårt hus og hadde sitt flygel stående i vår stue og øvde der, blant annet holdt hun en stor konsert i Drammens Teater. Fem år gammel hørte jeg henne terpe på Schumanns a-mollkonsert, og min mor gjentok alltid senere hva jeg skal ha sagt: «Spill noe for meg, da, men for guds skyld: Ikke Schumanns a-moll!».

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Jeg ble veldig glad i «Ut å stjæle hester», og er også glad den nå blir film! Jeg har faktisk en liten finger med, der også. Hans Petter Moland har regi.

Hva gjør deg lykkelig?

– Nå er det nok det å tilbringe en god del tid på mine yndlingsøyer i Hellas og gå tur i fjellene. Jeg har vært der tre uke i sommer, og skal også reise to uker til Kreta med kona i september.

Hvem var din barndomshelt?

– Faren min. En travel type med mange jern i ilden, og med en sterk kreativ side. Han var amatørmaler og svært kunstinteressert. Likevel var han ikke veldig glad for at jeg begynte med film, han skulle nok helst sett at det ble jernvare. Men han klarte å svelge det!

Hvam ville du helst stått fast i heisen med?

– Kulturministeren, så jeg kunne sagt henne noen Pauli ord. Det trengs en mer offensiv kulturpolitikk også på filmområdet. Vi trenger å mobilisere digitale aktører for å ta et medansvar for film, også rent økonomisk.