Nyheter

Familien Friis på Frydenhaug

Her var bryllup og store selskaper, spøkelse i biblioteket, epler på gulvet og hester i stallen. Bli med tilbake til familien Friis – de siste private eierne på Frydenhaug.

Bilde 1 av 7

ELISABETH HELGELAND WOLD

For litt over 100 år siden kjøpte Finn A. Friis (1866–1938) Frydenhaug gård i Drammen. Året var 1916, og  Friis flyttet fra Thordenskjoldsgate med kone Karoline f. Kittelsen (1868-1943), søster av kunstner Theodor, og den store barneflokken sin. På Frydenhaug var det nok av plass for familien, hvor etter hvert også både barnebarn og oldebarn skulle glede seg, leke og ha det gøy i det vakre huset.

Hovedbygningen på Frydenhaug er oppført i tre byggetrinn. Vestre fløy ble reist som en énetasjers lystgård av tollskriver Job Arveschoug omkring 1785. Major Peter Falck von Koss bygde i 1797 en hovedbygning i to etasjer og to nye driftsbygninger symmetrisk plassert i forhold til nybygget. Niels Kiær gjennomførte det tredje byggetrinnet i 1847-48, antakelig etter arkitekt Wilhelm Hansteins kyndige hjelp. Hovedbygningen ble modernisert og utvidet med en lav fløy også mot øst, slik det fremstår i dag.

Peter Y. Berg (1929-) er barnebarn av Karoline og Finn A. Friis og har mange minner og historier fra Frydenhaug, både gjennom egne opplevelser og historier fra sin mor, Ragni Friis Berg (1902-1967). Peter Y. Berg forteller:

– Frydenhaug var min mors barndomshjem. Da bestefar døde flyttet mor og far og jeg fra Slipen på Tangen og opp til Frydenhaug, så ikke mormor skulle bo alene i det store huset. Hvis mine foreldre var borte, det var ikke så ofte, pleide mormor og jeg å sitte i havestuen og snakke. Havestuen på Frydenhaug er et helt spesielt rom med veggmalerier av dekorasjonsmaler Haldor Hjerleid, etter forbilde av J. Flintoes fugleværelse på Slottet.

Vi bodde i annen etasje og mitt soverom lå vendt ut mot gården og de store trærne, og av og til ble jeg redd når kvistene pisket på min rute etter sengetid. Det var en historie om at det spøkte nede i biblioteket, og det gjorde meg jo ikke mindre redd. Mormor Karoline hadde én hushjelp da vi bodde på Frydenhaug, men da mor vokste opp hadde de noen flere tjenestefolk; to hushjelper, gårdsgutt og kokke. Spesielt julen på Frydenhaug var et høydepunkt. Mor hadde sju søsken og alle hadde familier, så da var det liv og røre. Den store salen var samlingssted, og der sto en kjempegran midt på gulvet. Salen var vakkert innredet med rokokkomøbler plassert i hvert av de fire hjørnene. Om høsten brukte mormor salen som pakkerom til eplene fra hagen. Hun la avispapir på hele gulvet og la eplene utover. Hvert eneste eple ble sirlig pakket inn i tynt papir før det ble lagt i kasser for oppbevaring.

Hagen på Frydenhaug var stor og fin og leke i. Bekken som rant på vestsiden av huset kalte vi for «Paddebekken» og der bygde vi hytter og hadde det gøy. Om vintrene sto vi på ski nedover jordene – Birger Ruud bygget hopp til oss på Austadjordet, vi var naturligvis mektig imponert, han var en utadvendt og flott fyr. Birger Ruud slo salto på ski for oss, og det var ikke småtteri den gangen. I 1941, flyttet min mors søster Sigrid og hennes mann Thorstein Refsum inn, og da flyttet vi til Solbakken. I 1943 døde mormor og min mors yngre bror Finn J. Friis overtok Frydenhaug.

Peter Y. Berg minnes Frydenhaug med stor glede, men han har ikke vært der på mange år.

I 1943, flyttet Finn J. Friis (1903-1977), med kone og barn inn på Frydenhaug, i nattens mulm og mørke, så ikke tyskerne skulle oppdage dem. Tyskerne planla nemlig å ta gården, og gravde ut en tunnel for å få direkte inngang fra Bangeløkka og opp til huset. Det var russiske krigsfanger som gravde tunnelen, men de kom heldigvis ikke lengre enn til midt under hagen eller der omkring. Det var høyt spill på den tida, Finn J. Friis hadde stadig norske flyktninger boende på gården, de bodde der noen få dager før de skulle reise videre. Johan Erik Friis (1935-), sønn av Finn J. og barnebarn av Finn A. minnes at de fikk beskjed om å holde seg langt unna disse rommene. De spurte aldri om hvorfor. – Vi skjønte at vi ikke skulle spørre. Barn lærer fort når det er krig. Johan Erik og vennene var nede med matpakker som de kastet over gjerdet til de russiske fangene. I bytte fikk de småting som fangene laget. Dette pågikk helt til lille Johan Erik kom hjem med lus, da ble det brått slutt!

Ellers var hester den store lidenskapen for de siste Friisene på Frydenhaug, og det var hester i stallene fram til begynnelsen av 70-tallet – Johan Erik Friis kan historien til hver eneste hest de hadde. Familien Friis hadde egen tribuneboks på Øvrevoll, hvor også de unge vennene var velkommen. Finn J. Friis og fru Randi var gjestfrie mennesker som inviterte Johan Eriks ridevenner med hjem til Frydenhaug etter ridefester. Det ble hentet fram gamle, Rhinske viner fra kjelleren og selskapene varte til langt ut i de små timer. Få ting slo nachspielene på Frydenhaug på 50-tallet!

Oldebarnet til Finn A. og Karoline, barnebarnet til Finn J. og datter til Johan Erik Friis, Vibeke Friis (1960-) bodde også på Frydenhaug, og hun forteller: – Vi lekte rundt i hele huset. Ikke så mye i salen, der var det for kaldt, den ble ikke varmet opp til daglig. I biblioteket var det heller ikke så mye lek, vi var jo rimelig engstelig for at «majoren», husspøkelset, skulle dukke opp, og røkeværelset ble brukt til oppbevaring av saker og ting som ikke var i bruk. Men ellers løp vi om kapp gjennom de andre stuene, lekte gjemsel, bygde hytter og spilte spill, vi hadde stor boltreplass og så mye gøy! Jeg var 13 da vi flyttet, høsten 1973, og har ikke vært der siden, men det var fantastisk å vokse opp på Frydenhaug.

Kilder: Peter Y. Berg, Johan Erik Friis, Vibeke Friis, Gro Helgeland.

Takk til Peter Y. Berg for lånet av alle bilder til reprtasjoen. Takk til Johan Erik Friis for lånet av bildet fra Øvrevoll.

Mer fra Dagsavisen