Fabrikk-frøkner i pakkehelvete

ELISABETH HELGELAND WOLD

Drammen, juli 1982: – Terjeeee, eskeneee!!! Lyden av maskiner og en dame som roper ut det stemmen kan bære, er nesten ikke til å holde ut, det er tomt for lim i eskemaskinen. Terje kommer løpende. Han fyller på de små gule plastbitene, og så kan produksjonen fortsette. Lukten er fremmed og merkelig, en blanding av søtt og motorolje. Cecilie kaster opp på do og vi sitter helt alene i første spisepause. Etter endt arbeidsdag går vi opp på sjefens kontor og sier opp den siste jobb-uka av fire – tre uker er nok! Vi er på Drammens Is, på vår første ordentlige sommerjobb.

Dette var dag én kort oppsummert, søster og jeg hadde fått sommerjobb på Drammens Is. Vi følte oss kjempeheldige, men det var likevel med blandede følelser. Vi måtte vinke farvel til sommer ved sjøen i fire, flotte ferieuker. Men vi hadde heldigvis fri helgene, og det var jo da det var morsomst å være på hytta. Husker jeg likevel misunte vennene mine, som kunne nyte åtte straker uker, mens jeg var hjemme for å jobbe – på fabrikk!

Etter oppmøte på sjefens kontor, fulgte han oss ned i fabrikken. – Er det noen som kan bruke disse ferievikarene? Terje på «pinnane» kunne, og dermed var vi i gang. Det kjentes uvirkelig og underlig at jeg skulle kunne gjøre nytte for meg der, og atpå til få betalt, hva skulle min innsats bestå i? Men vi fikk en slags opplæring, og våre kolleger tok oss vel imot. På pinnane, altså der pinneisen ble fremstilt, jobbet vi på flere poster. Én sto på samlebåndet, to pakket isen i esker og en stablet eskene på pallen. Litt nervepirrende å sitte sammen med en annen å pakke, man måtte holde tunga rett i munnen, i alle fall før man lærte ordentlig. Enten fem is i fire lag eller fire is i fem, det kom an på hva slags is, annenhver gang, holde hendene samlet over isene for så å dra dem ned i esken foran oss; dine fem, mine fem, dine fem, etc. Ferdig eske opp på rullebåndet og ny, flat som i et par manøver, ble brettet ut og gjort klar, og så var det forfra igjen; dine fem, mine fem, dine fem... Dette ble etter hvert grei skuring og nervene slapp. (Selv om jeg den første natten drømte at jeg pakket iskrem, og da jeg våknet om morgenen hadde jeg pakket hodeputene oppå hverandre på gulvet ved siden av sengen).

Fullt så enkelt var det ikke på samlebåndet, der man måtte hamle opp helt alene. Hvert hull på båndet skulle inneholde en ispinne, og vi måtte sørge for at den lå rett. Trøbbelet kom når maskinen gikk tom for papir og rullen måtte skiftes.

– Terjeeeeeee! Pappiret! Og Terje kom og skifta rull i en fei. Men tida det tok utartet til rene marerittet for ferskingen på samlebåndet. Ispinnene bare fortsatte å deise ned, og nå måtte de skyves ned i en diger plastbøtte med tørris så lenge, til papirrullen var skifta, og da, da måtte man speede opp hastigheten for å få lagt på de «oppsparte» pinnene, for å fylle tomme hull på samlebåndet, og var jeg ikke kjapp nok ble de som pakket sure, for da kom det jo bare tomt papir uten is inni!

Men utrolig nok befant vi oss etter hvert vel til rette på pinnane, og selvtilliten vokste i takt med antall dager vi tilbakela på fabrikken. Men en dag skjedde det noe uventet. Vi hadde stemplet inn som vanlig og gikk ned i fabrikken, men det var stille på pinnane?

– Én av dere går til gullkrone og én til to-literane, var instruksen. Det ble meg som endte opp på gullkrone. Om samlebåndet på pinnane hadde vært mareritt, så var dette det rene helvetet. Vi satt fire – F I R E damer og pakket, i et system hvor man skulle ta to iser av gangen, altså når det var min tur, de skulle settes på hodet nedi esken, så to opp og så to ned, to opp og to ned – men BARE NÅR DET VAR MIN TUR! Jeg klarte jo ikke dette, samlebåndet gikk i lynfart, og jeg prøvde så godt jeg kunne. Aldri har jeg følt meg så dum, så maktesløs og så totalt ubrukelig. Da jeg til slutt hadde gjort så mange feil at jeg begynte å grine, skjønte damene, som sikkert hadde sittet der i 30 år, tegninga – jeg fikk en pause.

Sånn var hver morgen i tre uker; Jeg sykla nedover Toppenhaugveien, Solbakken, Prins Oscars gate, over Holmenbrua, Strømsøbrua, Tordenskiolds gate, Knoffs gate, Schwartz' gate, Marienlystgata, Konnerudgata – det var min sykkelrute til jobben på Drammens Is. Søster tok meg igjen ved Drammenshallen, på moped, og vinket med et glis i det hun passerte lillesøstera som tråkka i veg. Unntatt på fredagene, da skulle vi på hytta rett etter arbeid, med toget til Tønsberg. Så da tok vi taxi som muttern spanderte (hun var jo sikkert bare lykkelig over at vi hadde fått sommerjobb, så hun ble kvitt oss for en stund, og kunne nyte stille ferieliv på hytta uten purkete tenåringer som aldri gadd å vaske opp eller henge opp vått badetøy). Men det var jo sykt flaut å ankomme fabrikkjobben i taxi. De andre hang ut av vinduet i garderoben i andre etasje:

– Tar dere drosje til jobben!? Vi forklarte om det med sykkel og moped, at vi skulle ta toget rett etterpå for å være på hytta i helgen. Lange ansikter og åpne munner, latter, glis, litt ertring (at hytta lå på Tjøme gjorde sikkert ikke saken bedre, så vi holdt kjeft).

Jeg er glad for de fire ukene som riktignok ble til tre. Det var litt skummelt og litt spennende, men mest av alt var det en fantastisk arbeidserfaring, som også har gitt mye latter og glede i ettertid. Jeg er stolt av å ha vært med på et stykke norsk industrihistorie, dog med et beskjedent bidrag. Men jeg lærte etter hvert! Og ble faktisk ganske god på å pakke is, i alle fall de på pinne. Og hvis jeg en sjelden gang spiser is i kjeks, tenker jeg at det har sittet en stakkar og pakket et eller annet sted – og så håper jeg at det er en som har lang erfaring og har jobba der i 30 år.