Et hesteliv på toppen

– Alle synes jo sin hest og den historien man har sammen er spesiell, sier Vilde Wiik Tranum.

Men hennes er kanskje litt utenom det vanlige. Hesten General fikk hun for fire år siden. Nå er han elleve, og på vei i inn i sin beste alder. Veien dit har imidlertid ikke alltid vært enkel.

– Da veterinæren min så General for første gang, sa han at vi burde avlive ham. Han mente hesten rett og slett var farlig, forteller Terum.

General hadde noen tøffe år i starten av livet, og dersom han ble redd, kunne han svare med panikkanfall – som gjerne kunne gå utover mennesker.

– Litt mannevond var han kanskje. Han presset meg så hardt inntil veggen i boksen at jeg brakk tre ribbein. Han steilet og slo hoven i hodet til moren min så hun besvimte, forteller Terum.

Det var allikevel noe hun så i ham, at han var snill innerst inne, og at det kun var frykt som gjorde at han handlet slik.

– Og når han er på sprangbanen, føler han seg aller mest trygg. Han elsker å hoppe, forteller Terum.

Fire år senere, etter en runde med kyssesyke for rytteren, og med tilgivelse fra mor, stiller de altså til start i NM, med mål om å ta gullmedaljen. General har vært på mange stevner, og til og med beholdt roen under Oslo Horse Show i Oslo Spektrum, som er et spetakkel av publikum og musikk.

To toppidrettsutøvere

Mange tror at kun hesten får æren for gode resultater i hestesporten. Slik er det ikke, skal vi tro Terum og tidligere klassevenninne på toppidrettslinja, Mina Walen Simensen.

– Hestene er enormt vare for signaler. De gangene jeg for eksempel har spist for lite, kan treningen gå dårlig. Stopper jeg opp og tar en matbit, er det som dag og natt etterpå, forteller Terum.

Selv om mye av tida går med til å trene hesten, passer de også på å trene seg selv.

– Styrke i mage, rygg og bein er det viktigste. Men også kondisjon, faktisk. Det merkes når klassevenninnene blir med til stallen for å ri, da klarer de så vidt å gå dagen etter, ler Simensen.

På lik linje som en langrennsutøver må jentene også forholde seg til begreper som aerob og anaerob trening og slagstoffer i musklene. Treningen er ikke overlatt til tilfeldighetene.

– Jeg fører treningsdagbok. Hvis et stevne går dårlig, kan jeg gå tilbake og vurdere hva jeg må gjøre annerledes, sier hun.

Timeplanen til de to hestejentene fra Drammen kan få enhver til å snappe etter pusten.

– Da jeg hadde fire hester var det å stå opp før skolen for å ri en hest, være på skolen, ri de siste tre, litt lekser, og så stupe i seng. Nå har jeg bare én hest, men studerer også jus. Så, det er nok å gjøre, ler Terum.

Hverdagen er like hektisk for Simensen, som også er en konkurrerende rytter.

– Men samtidig har jeg opplever jeg at mer blir gjort når det er mye å gjøre. Før den siste eksamensperioden kuttet jeg ned på arbeidsmengden ved siden av skolen. Jeg har aldri vært så ineffektiv noen gang, sier Simensen, som jobber ved siden av for å finansiere hestesporten.

For de rike?

Å nå toppen i internasjonal ridning er ikke gratis.

– Man kan finne et scoop på hestemarkedet, og trene opp gode hester selv. Men det er jo ikke bare hesten som koster penger, månedlige utgifter og reiser til stevner kommer også med, sier Simensen.

Hun er samtidig opptatt av å vise at det er mulig å komme langt uten rike foreldre.

– Flere her på stallen får ri på lånte hester. Det er hardt arbeid, men de som virkelig vil komme langt, klarer det.

En av dem er Camilla Finsrud, som i går konkurrerte i juniorklassen, med hindre på 1.35 meter. Hun rir på trenerens hest, Feona. Heller ikke hun har vært en lett sak å gjøre om til en NM-hest.

– Jeg har aldri hatt egen hest, men er veldig glad for å ha fått denne muligheten. Feona er en hest med egne meninger, men etter veldig mange timer med hardt arbeid, er hun blitt veldig fin, sier Finsrud.

Også Norges Rytterforbund sentralt ønsker å vise at det finnes bredde.

– Vi har 35.000 medlemmer, et fåtall av dem er veldig rike. I bredden er det muligheter for alle, sier generalsekretær Ellen Damhaug Scheel.