Er dyrking av mistillit en norsk verdi?

Av Unni Helleland

Valget er rett rundt hjørnet. Nå skal her stemmes. I motsetning til Kristian Skagen Ekeli og Espen Gamlund som i Dagbladet 21. juli uttaler at «inkompetente velgere bør vise andre respekt ved ikke å avgi stemme» mener jeg at det faktisk er en borgerplikt. Melder du deg ut, har du misligholdt stemmeretten din. Nei da, det er ikke stemmeplikt, bare stemmerett. Men det burde forplikte.

Alt man skal bli god på, trenger øvelse. Så også med det å delta i et demokrati. Det er komplekse sammenhenger. Øvelse gjør mester, heter det så fint. Men hvor og hvordan får man øvd for så å kunne bli samfunnsengasjert?

Her har skolen et stort ansvar. Samtalene. Diskusjonene. Refleksjonsarbeidet. Nei, denne kunnskapen måles ikke med desimaler som viser om den ene skolen scorer tre tiendedeler bedre enn naboskolen. Dette handler om noe så ubetydelig som lære for livet!

I år håper jeg at det i klasserom etter klasserom, fra barnetrinnet og videre oppover, blir drevet systematisk arbeid i forkant av stortingsvalget 11. september. Og dagens lærere er heldige. Redd Barna har utarbeidet Barnas valg, en digital plattform med informasjon om det politiske systemet og de norske partiene. Barn fra 5. til 10. klasse skal så kunne stemme digitalt på det partiet de liker best den 7. september, og partiene har laget et partiprogram rettet mot barn.

Jeg har i alle år hatt «valguker» der elevene mine jobbet tverrfaglig. Dette spennende emnet er forankret både i samfunnsfag, norsk og matematikk. Vi leser, skriver og regner. Som pensjonert lærer får jeg nøye meg med den tilbakeskuende virkeligheten: I klassen snakker vi om valg, stemmerett, myndighetsalder, ulike politiske partier. Vi lærer om hvert enkelt partis symbol og partinavnenes forkortelser. Så dannes «partigrupper» hvor oppgaven blir å finne stoff som forteller om det enkelte partiet. Mine elever har også hattt helgelekse: Minst en på gruppa drar til byen og ber om brosjyrer og stemmesedler på partistandene på torget. Tilbake i klasserommet lages så store oppslag med materialet de har fått. Og gang på gang har elevene fortalt om hyggelige politikere som synes at dette arbeidet er viktig skolearbeid. Og det er det!

Under arbeidet veileder jeg, svarer på spørsmål og hjelper til med komplekse voksensetninger fra partiprogrammene. Og så kommer det vanskeligste: Hver gruppe skal lage en kort tekst om hva deres parti mener om ulike emner. Dette framfører de så for hverandre. På selve valgdagen stemmes det. Også i klasserommet. Da har vi først fått gå gjennom det ordentlige stemmelokalet, sett voksne gå inn bak forheng, og så skal vi gjøre noe lignende. Garderoben er omgjort til stemmelokale. En og en kommer, sier navnet som krysses av på klasselista, går bak et dertil laget avlukke hvor alle stemmesedlene ligger. Ordentlige stemmesedler fra samtlige partier. Den valgte stemmeseddel legges så oppi en dertil egnet stemmeurne. Og så skal det telles opp. Spenningen stiger. Hvilket parti vinner i denne klassen? Og hvor kommer matematikken inn? Når stemmeresultatene foreligger også på landsnivå, fylkesnivå, for byen og bydelen, lages søylediagram. Vi sammenligner. Og hva gjentar seg hver gang? Klassen er uslåelig i – deltakerprosent!

To episoder baner seg fram fra minneboka. Vi hadde i min daværende 5. klasse besøk av flere fremtredende politikere. Lille Victor utbryter, vel vitende om at vi har hemmelig valg: «Jeg stemte Senterpartiet, jeg, for da jeg spurte han Lundteigen om åffer han blei politiker, så svarte’n så fint. Han sa at da’n var ti år, så tørte’n ikke spørre sånn som vi gjør, for han var så sjenert. Men en gang på videregående syns’n noe var så urettferdig at’n spratt opp og spørte, og sånn begynte det. Husker’u?» Jeg husker fremdeles. Også Victors oppfølgingsspørsmål: «Er’e bare å sprette opp og begynne da?» Og etter det bekreftende nikket fra stortingspolitikeren lurer jeg på om en ny politiker ble født, der og da.

Den neste episoden som har brent seg fast, er en opplevelse i skolens gymsal der elevene fra de to øverste trinn var samlet for å oppleve en ordentlig paneldebatt. I panelet satt to stortingspolitikere, en statssekretær, fylkespolitikere og bystyrepolitikere. Ingen av politikerne fikk holde valgkamptale, men de skulle svare på spørsmål elevene hadde forberedt. Det gikk strålende: Hva gjør en politiker? Hvorfor heter partiet ditt Venstre? Hva synes Arbeiderpartiet er viktigst å få til hvis dere vinner? Hva vil Kristelig Folkeparti gjøre for skolene i Drammen? Og så skjer det noe. Ei lita jente har reist seg. I den ene hånden har hun en konvolutt, i den andre hånden knuger hun en medelevs hånd. Sakte går de fram til panelet. Så legger jenta konvolutten på bordet foran politikerne og sier, med tynn stemme: «Jeg er så redd. Vi har flyktet fra krigen i landet mitt. Nå våkner jeg hver natt fordi jeg er redd for at de skal sende oss tilbake. I brevet har jeg skrevet til sjefen i Norge og bedt om at vi får bli her. Kan en av dere levere brevet mitt?» Og så kom noen knapt hørbare hulk.

Det ble dørgende stille i gymsalen. Jenta snur seg for å gå tilbake. Da griper en av stortingspolitikerne brevet, og med beveget stemme svarer hun: «Det skal jeg sørge for!»

Nå skal vi voksne gå til stemmeurnene. Da må vi huske på våre norske verdier. Er det, som lærer, å rapportere en families feriereise? Er dyrking av mistillit en norsk verdi? Er det å sette til side menneskerettighetene for en gruppe asylsøkere en norsk verdi? Menneskerettighetene som har Grunnlovs rang! Eller kanskje det kjente utsagnet «Gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg!» heller burde være også en norsk verdi? Stemmer det?