Annonse
Lykliga gatan: Konnerudgata anno 2017 er ganske annerledes enn fra min tid der. Blokkene var fargerike; turkis, gul, rosa og grønn. I dag hadde jeg jublet, den gangen synes jeg det var grelt.

Brun pant og grønt flagg i Nybyen

DRAMMEN 1987: Vi var 21 år og på vei ut i verden. Én venninne dro til England og en annen til Sveits. Jeg dro til Konnerudgata.

Annonse
Lokale nyheter

 

ELISABETH HELGELAND WOLD

Da jeg kom hjem fra visning på leiligheten i Konnerudgata, sa mutter'n: «Si at du tar den!» Hun var nok ganske ivrig etter å få meg ut. Jeg hadde jo fått jobb, og da lå det vel i kortene; enten betale hjemme, eller flytte. Det var egentlig ikke så åpenbart for meg, det siste alternativet. Det tok i alle fall ganske lang tid fra jeg sto med nøkkel til egen leilighet i hånda, til jeg faktisk pakket min snippsekk og dro. Mitt flyttelass over elva var ikke særlig imponerende eller stort. Jeg hadde én stol i stua, TV fra Thorn og en bokhylle, som hadde vært lagerhylle i kjelleren på Axel Helgeland AS. Komfyren hadde tre kokeplater og ble kjøpt brukt i Sande for 200 kroner. Jeg sov på madrass på gulvet og vasket opp for hånd. Livet som ung og etablert var nokså spartansk den første tida.

Jeg hadde ikke engang telefon, og lurte veldig på hvordan jeg skulle varsle hvis jeg plutselig en dag var syk og ikke kom på jobb. Pappa hadde noen artige løsninger, jeg kunne jo henge ut et rødt flagg hvis jeg var syk, og et grønt flagg i helgene hvis jeg for eksempel ønsket besøk? Men telefonen kom etter hvert, og planene om flagging ble skrinlagt – men jeg fikk ofte besøk i helgene.

En kollega flytta inn i etasjen over meg i blokka, og jeg fikk kjøre med ham hver dag til jobb. To ring på dørklokka, og det betydde snart klart for avgang. Da gikk han opp til sitt barndomshjem litt lenger opp i Nybyen og hentet bilen sin som sto i foreldrenes garasje. I mellomtiden gikk jeg over gata og satt meg på en trapp og ventet til jeg ble plukket opp av min trofaste sjåfør. Ventetrappen var på en liten bygning i Konnerudgata, jeg tror det var en elektrobutikk, det lille huset er selvfølgelig borte for lengst.

Hvis jeg skulle slå ut håret og riktig kose meg, gikk jeg innom Jansen, kjøttbutikken i Globusgården på vei fra jobben og kjøpe én kotelett. Så gikk ferden opp til Blegebergs lille Ligo-filial, hvor resten av handlelisten ble innkjøpt: To poteter og en pakke surkål. Herremåltidet ble inntatt i sofaen (ja, jeg fikk møbler etter hvert, de gamle kjellerstue-sofaene til en venninne, hun som bodde i London), mens jeg så på Melrose Place eller Glamour.

I den lille Ligo-filialen ble varesortimentet tilpasset oss som bodde i nabolaget. Man fikk kjøpt halve agurker og kvartlitere med melk – det bodde mange enslige i blokkene rundt butikken. Enten unge, som ikke hadde stiftet familie ennå, de som hadde, men som var blitt skilt, de som aldri kom til å bli gift eller skilt, eldre enker og enkemenn – det var et frodig mangfold i Konnerudgata. Spesielt husker jeg den hyggelige mannen med sykkel, som bestandig hadde så god tid. Leiligheten hans så visstnok ut som et sykkelverksted, ingenting der inne minnet om at det faktisk var en bolig.

Blegeberg i butikken tok imot flasker til pant i en tomkasse. Han talte opp og skrev med krølleskrift beløpet som skulle trekkes fra i kassen. Av og til smilte han; «Jaså, har det vært festligheter i hælja?», når panten ble over 30 kroner – i brune flasker. Og hvis noen av helgens gjester hadde brukt en av flaskene som askebeger, og jeg ikke hadde oppdaget det, ble fadesen komplett. Den største pantegevinsten fikk jeg etter 25-års dagen. I den lille leiligheten var vi stuet 20 venninner som spiste pølser på papp og drakk øl fra flaske. Så da kan man kjapt regne at det kunne blitt mye for Blegeberg å telle opp. Men han fikk slippe – jeg fikk hjelp av en venninne, og vi slepte søppelsekken med tomgodset til en butikk med panteautomat.

Jeg hadde ingen ordentlig balkong, men en verandadør, en såkalt fransk balkong. Så jeg måtte sitte inne i stua, med verandadøren åpen hvis jeg skulle sole meg. Egentlig sto sofaen foran døra, men om sommeren måtte jeg ommøblere for å få min plass i solen. Alle som passerte i bil opp eller ned den trafikkerte Konnerudgata kunne jeg ikke tenke på, da hadde jeg i alle fall ikke fått særlig farge. Valgets kval, hvit eller brun og eksponert?

Det var hyggelig å bo i Nybyen – folkene, husene og atmosfæren. Det eneste som var plagsomt var trafikken. Lastebiler dundret forbi og motorsykler gassa på nettopp utenfor nummer 12, og med Bandidos rett oppe i gata var det mange av dem. Jeg bodde der såpass lenge at jeg opplevde teknologiske fremskritt i min blokk. Vi fikk ny ringeklokke med telefon inne, så vi kunne svare og åpne fra leiligheten. Så kunne man også lytte litt på samtaler utenfor på grusen, om det skulle ha interesse. Min nysgjerrighet fikk nok litt næring som blokkboer; stemmer og skritt på gangen, kikkhull i døren, biler på grusen ...

Jeg hadde flere venner i nabolaget, og det var alltid noe å finne på. Tredjehver helg hadde Sigrun barnefri, så da koste vi oss med Willie Nelson, øl og rullings i hennes hyggelige leilighet. Min søster flytta til Danvik gata, tida da hun låste døra til rommet sitt, og jeg tyvlånte boblejakka hennes var for lengst forbi. Nå besøkte vi hverandre – frivillig! Og så var det snille Asle som bodde et par kvartaler innover i Nybyen, vi spilte kurong og hørte på musikk. Han hoppet bare ut av vinduet da vi gikk tom for røyk, beina bort til kiosken før den stengte, og var tilbake like fort som han i Askeladden, som fløy på raske ben til verdens ende for å hente vann til kongsdatterens te.

Om jeg hadde visst at jeg kom til å bo i den blokka, da vi på 70-tallet kjørte opp til Konnerud for å gå på ski, hadde jeg besvimt. Jeg var nemlig overlykkelig for at jeg ikke bodde nettopp der, i en av de stygge blokkene! Særlig den blekt turkisgrønne var gyselig – den som ble mitt hjem i ni år.

Annonse