Annonse
FOTO: PRIVAT

Brukte speiderkunsten

Annonse
Lokale nyheter

Bjørn Melbye (62) er gruppeleder for 3. Drammen speidergruppe, som har tilbragt en uke på landsleiren Nord 2017 i Bodø. Hans rovere var med på fjellhaiken som måtte avbrytes og helikopterevakueres etter at forholdene bl mer krevende enn forutsett.

Dere har hatt en litt dramatisk natt på leir. Hva skjedde?

– To av våre rovere valgte en tøff rute, og mens det regner her hvor vi er, er det snø og 2–3 grader i fjellet. En av dem de gikk sammen med skled på snøen og skadet kneet så han ikke kunne gå videre, og de ventet med ham til det kom en gruppe fra staben og satte opp et telt, det er rovere vi kaller «helter». Våre rovere ble sittende sammen med ham, og det kom flere og flere nedkjølte speidere og søkte tilflukt. En av våre ringte nødsentralen og oppga koordinatene der de var, og beskrev situasjonen så politiet kunne gjøre sine prioriteringer mellom gruppene som skulle hentes ut etter hvor akutt det var. På sms fra leirledelsen fikk vi gruppelederne vite at det ble satt inn helikoptertransport, og da begynte jeg å sjekke med alle våre hvordan det gikk. Alle går med telefon, og utstyres med ekstra batterier.

Hva kunne de som var med fortelle?

– De to ligger og sover fremdeles, her i leiren. Lederne hadde en debrifing med dem i leiren i natt. De hadde fylt opp teltet og lånt bort soveposer og alt tøyet de hadde med, og bidratt til å holde andre varme andre med egen kroppsvarme, alt hva de hadde lært fikk de bruk for. Den andre patruljen vår kom litt ut av kurs og ringte en av lederne her. Med telefonen kunne de sende GPS-posisjonen sin på Snapchat, så vi satt her og sendte meldinger tilbake og hjalp dem på rett kurs. Endelig fikk vi tekstmelding: «Nå ser vi telt!». «Overnatt der», sa vi. Litt senere rapporterte de om den frysetørkede middagen: «Kyllingen smaker ikke som kylling!». Da skjønte vi at det gikk bra.

 

Du var min troppsleder da jeg var 11, og måtte evakuere Notodden-leiren i 1985. Hva er viktig når man skal håndtere slike situasjoner som leder?

– Det viktigste jeg gjør er å være rolig og gi klare beskjeder. Å snakke positivt om hva de skal gjøre, og ikke hva de ikke skal gjøre.

 

Du har jo et langt speiderliv bak deg, husker du noen andre dramatiske leire?

– Dette er min 12. landsleir, og min 49. sommerleir! Det som ligner mest på situasjonen i går, var nok forrige landsleir, i Stavanger. Det var regn, to grader og frisk bris, og noen av speiderne våre reddet en skotsk speidergruppe, og ringte hjem og gråt og fikk trøst. Men dagen etter var sol, og hva gjorde jentene da? De badet i fjellvannet og vasket håret! «Bjørn, gutta glaner på oss!» fortalte de meg. «Er det rart, å bade i ti grader nå er nok det siste de ville tenkt seg!» svarte jeg. Hun som hadde ringt skulle intervjues av NRK da haiken var ferdig, og hun hadde forberedt seg ved å pynte seg som om hun skulle på torget i Drammen. Pappaen var ikke like fornøyd med dét turantrekket!

Har de oppakning nå enn før?

– Mange har det. Men denne gangen begrenser det seg til 20 kilo, fordi vi skal fly hjem, ellers ville det ikke vært noe problem for enkelte å ta med mer. Og nei, da er teltet ikke medregnet, det går på lastebil som kretsen har leid.

Når ble du selv speider?

– Da jeg var 11, i Oslo i 1966. Vi flyttet til Drammen året etter.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Når det gjelder speiderarbeid, er det ikke en bok, men et foredrag av Frank Beck. Det ga meg mye å tenke på rundt det å lære opp barn. Beck var inspirator for hopplandslaget og en usedvanlig morsom kar.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Da går jeg på ski i Tindeheimen. Vi starter fra Aurland, jeg og en kamerat, og går utenom løypa i all slags vær i 1.600 meters høyde og overnatter på jakthytter.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Det måtte vært noen speidere, det!

 

Annonse