Barnelegen "halve Drammen" har gått til blir 85

Thor Bækken fyller 85 år i dag – ikke mer enn sju år etter at han pensjonerte seg som barnelege.

Gratulerer, hvordan skal dagen feires?

– Tusen takk, dagen feires lørdag, med brask og bram med mange gjester, min store familie og mange venner på Sturlahuset og Royal Garden skal spille. Jeg har så mange hyggelige mennesker rundt meg og i livet mitt, at jeg gjerne vil gi noe tilbake.

Mange kjenner deg som en kjær barnelege, og du sluttet ikke før du var 78, hvordan orket du å holde på så lenge?

– Det er veldig koselig at jeg hører: «Hei Bækken!» nesten daglig av folk som kjenner meg, jeg er sikker på at halve byens unger har vært innom meg siden jeg kom til Drammen i 1976. Jeg har vært frisk og hadde en veletablert praksis, og det var gøy å jobbe. Dessuten var det et pustehull for meg da min kone var syk og terapi da hun hun senere døde, i 2006. En stund etter dro jeg til Gran Canaria og jobbet med barn med astma og allergiplager, og der traff jeg min nåværende samboer, Anne som også jobbet der, som sykepleier. Det er så hyggelig å være to.

Hva var viktig for deg i din praksis?

– Jeg har jobbet med og vært engasjert i handikappende barn og psykisk utviklingshemmede, blant annet var jeg tilsynslege ved Soltun. Etter hvert ble det mye jobbing med astma og allergi. Jeg har alltid hatt mye å gjøre og hatt en fin jobb og har ikke angret en dag på mitt yrkesvalg.

Du har blant annet praktisert ved en flyktningleir for palestinske flyktninger i Jordan, hvordan opplevde du det?

– Det var i 1973, leiren lå to mil nord for Amman. Det var meg og en arabisk barnelege, og tre norske sykepleiere. Vi hadde over 200 pasienter om dagen, en ganske heftig tilværelse. Tiden der lærte meg om flyktninger og deres situasjon, og kan vi hjelpe flyktninger så bør vi det – også i dag. Det var en flott tid med mange hyggelige mennesker. Klinikken ble etter hvert overlatt til palestinerne selv og har vokst til å omfatte 20, 30 leger og mange sykepleiere. Anne og jeg drar forresten ned etter påske for å se hvordan det går der.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– «Visdommens sju søyler» av T.E. «Lawrence og Arabia» Lawrence.

Hvem er din barndomshelt?

– Fridtjof Nansen, en av de aller største. Da jeg jobbet i Midtøsten, var det en armener på et gamlehjem som viste meg sitt Nansenpass. Nansen hadde jo gjort en enorm innsats for russere og armenere.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Da har jeg fortrolige og gode samtaler over et glass rødvin med gode venner. Da jeg bodde i Midtøsten slo vi ut håret og danset på diskoteket «Your Father´s Moustarche» i Libanon. Kan huske jeg ble gjennomsvett og løp opp og tok en dusj og skiftet klær på hotellet – og dro tilbake for å danse mer.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– At jeg er litt for beskjeden på egne vegne. Av og til tenker jeg sånn: «Fanken, hvorfor sa jeg ikke fra!» Kanskje fordi jeg ikke liker å støte andre mennesker.

Er det noe du angrer på?

– «Je ne regrette rien», sang Piaff og det samme gjelder for meg. Forresten, kanskje jeg angrer på en ting fra min tid som messegutt, da kapteinen spurte om jeg vill bli med båten til Amerika og jeg sa nei. Jeg dro hjem til mor og far. Og så har jeg selvfølgelig gjort dumheter som de fleste andre.

Hvem ville du stått fast i heisen med?

– Med Anne, hun er en enestående samtale partner, og med min venn kunstner Jan Altern.