Hvite turnsokker og nakne damer

ELISABETH HELGELAND WOLD

Drammen 1972: Vi var seks år og hadde startet på vår første, styrte fritidsaktivitet, og siden det var før skolealder, ble vi kjørt fram og tilbake over brua til turnhallen. Jeg husker den store trappa opp til inngangsdøra, mylderet av alle folkene, små og store, akustikken fra murveggene og lukten i hallen. Jeg husker garderoben i kjelleren, med benker til å skifte på og knagger til ytterklærne. Vi hadde hvite turnsokker med sklisikker såle, gymdrakt og musefletter. Tar jeg ikke feil, gikk det en vindeltrapp fra garderoben og opp til turnsalen. For min venninne og meg var alt det som skjedde rundt like viktig og gøy som selve turningen, eller skal vi si leken.

Vi kikket på mødre som satt på lave benker langs ribbeveggen, noen med strikketøy, hatt og skjerf i halsen, skjørt og støvletter. Det var også gøy å se på dem som var litt eldre og som av og til var assistenter for våre turnlærere. En av dem var «Flinka». Hun hadde mørkt hår i topp og rød turndrakt, og hun kunne alle turntriksene og var supermyk. Mens vi stupte kråke og i beste fall klarte å stå alene på hodet i tre sekunder, tok hun flikkflakk og gikk ned i spagaten. Så ble hun også norgesmester noen år senere, men da hadde min venninne og jeg for lengst gått ut døra fra turn for siste gang. Våre ambisjoner var ikke særlig høyere enn kassa vi hoppet over.

Så var det svømming. Full av selvtillit startet vi i Drammen svømmeklubb bare noen få uker etter at vi hadde lagt armringer og svømmebelte på hylla. Vi skulle svømme i bane fire – på «Silda». I bane fem svømte de proffe store, og til de andre banene ble man rekruttert etter hvert som man presterte et visst nivå av tekniske ferdigheter. Hilde, Astrid og Siri kom seg fort over i en annen bane, mens Kristin og jeg plaska rundt på «Silda» i evigheter. Heller ikke her var vi spesielt opptatt av å være flinke eller å svømme fort. Vi badet og koste oss, og det hendte vi ble igjen på grunna for å leke litt, men da blåste trener Bente i fløyta!

Da det skulle være svømmestevne, med foreldre og publikum, ville vi selvfølgelig og merkelig nok være med. Pappa trodde en stund han måtte hoppe utti og redde min venninne, det så visstnok ikke helt bra ut der ute på dypt vann. Hun tok like godt diagonalen, startet i bane fem og endte opp i bane en. Da vi kom hjem spurte mamma hvordan det hadde gått. «Kjempefint! Jeg ble sist og Elisabeth ble nest sist», strålte Kristin. Det vi ikke hadde av konkurranseinstinkt og ambisjoner, tok vi igjen på innlevelse og begeistring.

Etter vår tid i bane fire, sluttet vi med vannsport, men vi fortsatte å gå på badet. Det aller mest spennende var damene i garderoben, som skiftet i hvert sitt skap (vi unge måtte alltid skifte på «fellesen», med små, brune stålskap som så vidt rommet klærne våre). Men de voksne damene fikk altså egne skifteskap, med hylle og speil. Av og til klarte vi å løpe inn i et sånt vi også, men ble vi ferska av vakta, var det rett på hue inn på fellesen. Damene med egne skap fønet håret og røyka, leste blader og sminket seg. De satt i myke lenestoler som vi gikk forbi inn og ut fra dusjen. Nakne damer med håndkleturban og sigarett – det kunne vel ikke bli stort bedre!

I svømmehallen fantes en drikke-automat, hvor man fikk kjøpt varme drikker. Vi puttet på en krone og trykket på knappen med Dymo-maskinskrevet lapp, som viste vårt valg. Det gikk som oftest i kakao, men skuffelsen over å stå igjen med grått vann når pulveret tok slutt, var ikke verdt og vente på, så vi safet med buljong. Etter å ha brukt opp halve ukelønna på drikke-automaten, hadde vi blitt febervarme i kroppen og det fristet ikke å hoppe uti det kalde bassenget igjen. Ikke før et nytt tilskudd til det gamle badet kom på slutten av 70-tallet; et basseng med ekstra varmt vann.

I gymsalen på Fjellheim startet vi på judo. Det var stor stas og vi følte oss litt kule, selv om det også her var andre ting som avledet vår oppmerksomhet. Litt kjipt var det at vi den første tiden trente i shorts og T-skjorte. Judodraktene var dyre, så vi måtte liksom bestå prøvetiden før den store investeringen. Vi lærte oss kast og grep, og at forlengs rulle var vanskeligst. Som prepubertale fnisejenter, syntes vi at bakkekamp med gutter var ekkelt, og valgte hverandre når vi skulle lære nye holdegrep. Den dagen vi skulle gradere til oransje belte, dro vi på sommerferie, så jeg står igjen med det gule i min relativt korte judo-karriere. Et av de morsomste øyeblikkene var da gjestetreneren med svart belte, under en litt ivrig oppvarming, kom til å slippe en promp. Resonansen var god i gymsalen på Fjellheim og latteren satt løst, og det ble med den ene gangen vi så judo-proffen.

I jente-garderoben lå alle de store mattene stablet, og før hver trening måtte vi slepe dem ut i gymsalen. Det var ofte de eldste som tok den jobben. Mattene var myke men faste, og jeg husker hvordan det føltes å tråkke på dem med nakne føtter – vi var barbeint på judo. Mitt siste judo-minne kom noen år etter jeg hadde slutta. Jeg skulle hjelpe til i mine foreldres selskap, og da jeg åpnet døren for gjestene skvatt jeg realt, for der sto han – han med svart belte som hadde prompa på judo’n!