Leo Trotskij og hans kone Natalia Sedova ble av Nygaardsvold-regjeringen innvilget politisk asyl i Norge 15. juni 1935. De kom til landet allerede tre dager etter med båt fra Antwerpen. Ingen la merke til det celebre ekteparet som skred ned gangveien. De var nemlig innskrevet i passasjerlisten med hennes familienavn Sedov. Av venner, blant dem redaktør Scheflo, ble de kjørt med bil over Sollihøgda til Jevnaker. Ved Skaret måtte de stoppe og beundre utsikten over Tyrifjorden og Ringerike. De ble for noen dager innlosjert i et pensjonat på Jevnaker. Konrad Knudsen, Fremtidens lokalredaktør på Hønefoss, fikk ordnet med leie av en leilighet på gården Wexhall i Heradsbygda, noen kilometer nord for Hønefoss. Der ble Trotskij og Sedova boende til de ble internert på gården Sundby på Storsand i Hurum september 1936.

 

Trotskij, hvem var han?

Leo Davidovitsj Trotskij (f. 1879) var ved siden av Lenin den som gjennomførte bolsjevikrevolusjonen november 1917. Han ble folkekommissær for utenrikske anliggender (utenriksminister) og ledet fredsforhandlingene i Brest-Litovsk januar 1918. Under borgerkrigen 1918/1919 ble han krigskommissær og organiserte og førte kommandoen over Den røde hær. Han var sønn av en jødisk, ukrainsk nybyggerbonde, gikk på gymnas i Odessa, ble arrestert der for politisk virksomhet og forvist til Sibir. Han greide å rømme med falskt pass under navnet Trotskij; et navn han siden beholdt. I 1920-årene ble han utmanøvrert, tilsidesatt og utvist fra Sovjetunionen januar 1929. Han levde deretter i utlendighet i Tyrkia, Frankrike, Norge og Mexico. Ble myrdet av en av Stalins agenter i Mexico august 1940. Trotskij var usedvanlig kunnskapsrik, en ypperlig skribent og overbevisende taler. Han var en glimrende organisator, men kunne vekke uvilje med sin arroganse. Natalia Sedova var hans andre kone. Hun var et selvstendig menneske, revolusjonær og fulgte sin mann trofast til hans død. Natalia ble en forgrunnsfigur i den internasjonale trotskistbevegelsen. Hun døde i 1962, 80 år gammel.

 

Asylant i Norge

Så satt de der da, russere i et fremmed land i et vakkert landskap på Ringerike. Bare for et par tiår tilbake var det folk i distriktet som mintes at de traff Trotskij spaserende langs bygdeveien, uten noen form for vakt. Han viste seg også i Hønefoss, gjerne på Søndre torg. Husverten, Konrad Knudsen, fikk med Trotskijs på kinoforestillinger i Hønefoss kommunale kinematograf, nederst i Storgata. Trotskij møtte også lokale Arbeiderparti-politikere og også tilreisende sosialdemokrater som i ettertid kan kalles kjendiser. Trotskij hadde bare godord om husverten sin, men hadde ikke mye til overs for de norske sosialdemokratene; de var naive, forsto ikke faren fra den tyske nazismen og visste selvsagt ikke hva det innebar å gjennomføre en revolusjon.

Trotskijs opphold i Norge vakte voldsom oppsikt; nazistene og de Moskva-tro kommunistene var aller mest kritisk til oppholdet og gikk til harde verbale angrep i sine presseorgan på revolusjonskjempen som nå levde midt iblant dem. Telefonavlytting ble foretatt av nazistene og det gikk så vidt at nazistene brøt seg inn i Trotskijs leilighet på Wexhall og rasket med seg dokumenter og papirer. Blant papirene var det adresselister. Disse kom senere det tyske Gestapo i hende og fikk skjebnesvangre følger for dem som var nevnt der.

I Moskva fulgte de Trotskij med argusøyne. Da den første Moskvaprosess åpnet i august 1936, var Trotskij hovedtiltalt – in absentia. De gamle bolsevikkjempene Sinovjev og Kamenjev og en rekke andre ble dømt til døden og henrettet.

Nygaardsvold-regjeringen, med Trygve Lie som justisminister, følte seg sterkt presset fra russisk hold. Det ble besluttet å internere Trotskij på gården Sundby i Hurum. Overføringen dit skjedde 2. september. Der måtte ekteparet oppholde seg under sterk politivakt fram til de ble sendt ut av landet like før jul 1936.

 

Rettssaken i Drammen

Imens hadde rettssaken mot nazistene som hadde foretatt innbruddet i leiligheten på Wexhall kommet opp i Eidsivating lagmannsrett. Rettsforhandlingen begynte 9. desember. Mot Trygve Lies vilje ble Trotskij ført som vitne. Rettsforhandlingene foregikk i Harmoniens lokaler, Øvre Storgate 10.

Onsdag 11. desember skulle Trotskijs vitneprov høres. Trotskij ble fulgt av 12 mann fra Statspolitiet. Her tok en ingen sjanser på mulige attentat, det var jo en farlig mann, en verdensberømt revolusjonskjempe som sto fram i Harmoniens lokaler.

Det var lagt ned referatforbud under forhandlingene, men Trotskij har selv nesten ord for ord i ettertid fortalt hva han sa i sitt vitneprov. (Bok: Stalins Verbrechen, Zürich 1937) Andre som var til stede fortalte hvor imponerte de var over Trotskijs 4 timer lange flammende innlegg. Det ble holdt på et formfullendt og flytende tysk. Det ble et av historiens store angrep på Stalin og utviklingen i Sovjetunionen på trettitallet.

Det var en mann som hadde formet verdenshistorie som sto fram i Drammen førjulstiden 1936. En mann som var elsket og hatet av millioner i øst som i vest. Trotskijs hovedpoeng var at Stalin hadde forrådt bolsjevikrevolusjonen og ideen om verdensrevolusjonen. Rettens formann, Finn Nygaard, ville vite hva GPU sto for. «Det er opprinnelig Sovjetunionens politiske politi til beskyttelse av revolusjonen. GPU har under Stalin utviklet seg til å bli et organ til beskyttelse av sovjet-byråkratiet mot folket», var svaret.

Kommunistpartiet skulle være en tjener av folket, men hadde i stedet utviklet seg til folkets tyrann, et partidiktatur som undertrykket store deler av folket. En hadde fått en ny politisk «klasse» som sto over folket og som hadde gitt seg selv privilegier flertallet ikke hadde.

Nazistene fikk sin dom, Trotskij tilbrakte enda noen dager på Sundby. 19. desember ble ekteparet sendt med tankbåten «Ruth» med kurs for Tampico i Mexico. Mexico hadde gitt Trotskij oppholds– og asylrett. Som vakt på reisen hadde Statspolitiet beordret Jonas Lie, den senere «kommissariske statsråd» og stornazist.

I Mexico ble Trotskij mottatt med åpne armer. Der fikk han ro og fred til han ble myrdet av en spansk kommunist, Ramon Mercader, 20. august 1940. Mercader ble 1961 utnevnt til «helt av Sovjetunionen».

«Trotskijsaken» var ikke til ære for Nygaardsvold-regjeringen og ble dens dårlige samvittighet fram til april 1940. Da fikk en annet å tenke på. Det nazistiske Tyskland veltet inn over landets grenser, noe som Trotskij hadde forutsagt allerede i 1936.

roenniks@online.no

Nils Johan Rønniksen er pensjonert rektor, men aktiv lokalhistoriker. Han vil skrive fast i Dagsavisen Fremtiden hver mandag.