Assistent for fem FFK-trenere på fire år

Det er fem år siden Jan Tore Ophaug (39) spilte sin siste kamp for Fredrikstad Fotballklubb etter fire sesonger i Plankebyen mot slutten av karrieren. Etter blant annet å ha vært med på å vinne seriesølv med klubben i 2008, har den tidligere beinharde forsvareren også vært med på hele nedturen.

De siste fire årene som assistenttrener for A-laget, hvor hovedtrenerne har kommet og gått. Når det har stormet rundt Stadion, nesten så lysmastene har gitt etter, har den stødige karen fra Orkdal, Eggen-bygda, stått som en påle i bakgrunnen.

Store endringer raskt

Ophaug innrømmer at det har vært beintøffe tak – også som assistent. Han er ikke mannen som svarer til en kravstor tilhengerskare, lokalpresse og delvis rikspresse. Men presset han lever under er et helt annet.

- Fotballen har utviklet seg veldig de siste – la oss si 15 årene. Bort fra at hovedtreneren er en egenrådig sjef og inn i en periode der teamet blir stadig viktigere. Men selv om det er et lagarbeid er det alltid sånn at hovedtreneren har siste ordet. Som assistent må du da sette deg inn i veldig mye når det byttes hovedtrener. Når det skjer hyppig blir det tøft. Alle trenerne jeg har jobbet med i FFK har vært veldig forskjellige. De har ulik pedagogisk tilnærming, foretrekker forskjellige spillestiler og har også fem helt unike personligheter. Det gjør at du går inn i en boble – også på hjemmebane. Jeg har grublet mye, forteller Ophaug, som likevel har taklet den utfordringen flere ganger på kort tid.

Hans egen styrke i å tilpasse seg endring og til å ta imot læring har vært nøkkelen til å klare å stå i det, mener Ophaug selv.

- Det er det jeg sier til spillerne også: Skal de skifte klubb må de tilpasse seg ny spillestil, formasjon, garderobekultur og trener kjappest mulig. Hvis ikke faller du fort gjennom. Og så er jeg i tillegg en type som ikke gir meg så lett, slår han fast.

Fem hovedtrenere

Etter treneroppgaver i ungdomsfotballen og i skolesystemet, samt å ha tatt fatt på trenerutdanningen, fikk han sjansen til å tre inn i trenerteamet under Lars Bakkerud ved starten av 2013-sesongen. Han var assistent sammen med Håkon Wibe-Lund inntil Bakkerud møtte veggen midtveis og Wibe-Lund tok over.

Mot slutten av 2015-sesongen fikk han sparken som følge av for dårlige resultater. Rutinerte Arne Erlandsen kom inn, berget skuta med et nødskrik – og forsvant.

Nå skulle klubben bygge opp igjen et langsiktig prosjekt. Jan Halvor Halvorsen ble mannen som skulle skape nye jubelbølger gjennom Plankebyen, slik Knut Torbjørn Eggen og Anders Grönhagen hadde gjort før ham. Men sesongstarten ble elendig og elendigheten varte og rakk. Til slutt ble presset for stort nok en gang – både for Halvorsen og klubben.

Mons Ivar Mjelde kom inn. Han reddet stumpene slik Erlandsen gjorde året før, men maktet å skape en helt annen entusiasme. FFK-lidenskapen slik vi kjenner den begynte å vise seg igjen blant byens innbyggere. Men selv om han var sterkt ønsket med videre, fant Mjelde at FFK ble feil timing for ham nå.

- Hva er det som har drevet deg, Ophaug?

- Først vil jeg si at jeg har trivdes under dem alle. Vi har hatt mange diskusjoner, og jeg har ikke bestandig vært enig i alt, men jeg har aldri satt meg helt på bakbeina. Jeg ønsker å oppnå noe med FFK, for jeg har trua på at vi vil klare det igjen. Vi ser hvert eneste år at veien er kort fra topp til bunn – og omvendt – i denne tøffe ligaen hvor nesten alle lagene har viktige poeng å spille for til siste runde.

Skjerpet det defensive

Han legger ikke skjul på kjærligheten til klubben. Den har også vært en motivasjon all den tid Ophaug og de mange sjefene hans nesten sammenhengende har jobbet i motgang.

- Det har hele tiden vært store utskiftninger i spillerstallen også, husk det. Etter nedrykket i 2012 var det mange som ikke ville være her lenger. De siste tre årene har vi byttet ut hele stallen. Og resultatkravet i denne byen er så sterkt. Det gjør det ganske brutalt hele tiden å skulle jobbe i motgang. Håkon og jeg valgte å prioritere det defensive foran 2014-sesongen, etter mange baklengsmål året før. Det gikk «jæklig» bra, og vi slapp inn bare 26 mål på 30 kamper. Men vi scoret for lite og det ble for mange uavgjorte kamper. Så kom Arne Erlandsen inn med kniven på strupen, Jan Halvor Halvorsen fikk alt annet enn den starten han ønsket seg og Mjelde kom også inn som redningsmann, oppsummerer han.

Takket nei til å bli hovedtrener

Det var da kneskåla røk i 2009, at Ophaug tok et veivalg som siden har pekt ut trenerframtiden hans. Han var ikke blitt uvenn med en torpedo, men spilte i uvant posisjon som venstreback for en suspendert Wallace Fernando Pereira da han kastet seg inn i en duell fra feil vinkel. Det smalt, og skadeavbrekket ble langvarig. Han begynte på trenerutdanningen allerede da. Og etter treneroppgaver for FFK-college, ved St. Olav videregående skole og Wang Toppidrett, hadde han i 2012 flere løse forespørsler om å bli hovedtrener for flere 2. divisjonslag.

- Jeg takket nei, for jeg ville lære først av de med erfaring. Om trykket, om pedagogisk tilnærming – ja, om alt. Jeg ønsket å gå den skolen. Jeg har lært utrolig mye av alle de fem jeg har vært assistent for i FFK. I dag har jeg helt klart ambisjoner om å bli hovedtrener en dag, så jeg kan prøve mine egne ideer, men jeg har ikke dårlig tid. Det viktigste for meg er å jobbe med fotball og jobbe i team for å skape resultater, slik som da jeg var spiller. Og så vet jeg at hovedtrenerjobben ikke varer så forbanna lenge, smiler han.

- Aldri tenkt at det er «min tur»

- Men hva om FFK vil prate med deg om den ledige hovedtrenerjobben nå?
 
- Det blir veldig hypotetisk, men jeg er ikke typen som hopper på en mulighet fordi det frister. For jeg var fristet også av 2. divisjon for fire år siden. Jeg tenker lenger fram, og ville vurdert nøye hvilket team jeg får rundt meg og andre rammebetingelser. Jeg har aldri tenkt at det er «min tur», og har aldri hatt behov for å stikke meg fram og stå i front. Timing har alt å si, og jeg har også et hensyn å ta til familien. Om noen få år til tror jeg at jeg skal ha riktig ballast til å ta det steget.

Eggen og Rioch

Til inspirasjon for en framtidig trenerkarriere har Ophaug en rekke profilerte trenere å høste erfaringer og lærdom fra. Men de to som peker seg ut som favoritter var vidt forskjellige.

- Jeg var knapt 20 år da jeg kom fra 2. divisjon i Orkanger til Moss, og det er klart at Knut Torbjørn Eggen ble viktig både som en fra hjembygda og med den nære relasjonen vi fikk. Han ble en aha-opplevelse i seg selv når overgangen var fra Orkanger til Moss og eliteserien. Han var typen som gjorde hele jobben på treningsfeltet.

- På den annen side, har du tidligere Arsenal-manager Bruce Rioch, som var treneren min i Odense. Han var engelsk i stilen, en typisk manager og hadde en helt annen tilnærming. Han hadde en tøff stil i England, men jeg likte det og fikk et veldig godt forhold til ham. Vi har fortsatt kontakt i dag. Du merket det når han kom inn i rommet, og han var så mye mer enn en trener. Han var suveren med mennesker, noe også Knut Torbjørn var, mimrer Ophaug.

Mjelde og Ophaug

Hans siste sjef, Mons Ivar Mjelde, var også treneren hans i drøyt to sesonger i Brann. Ophaug kjenner seg igjen i mye av den tidens Mjelde og den han var i FFK. Osterøys store sønn kan minne mye om Eggen, mener han.

- Mjelde er blitt en mye bedre trener enn han var i Brann den gangen, og er fortsatt veldig flink til å få med seg folk, slik Eggen var. De kan begge slå av en spøk, det går an å snakke til dem. De er fine typer, først og fremst – lagspillere, men tydelige, forklarer han.

Den neste treneren

Mens vi prater med Ophaug, den evige assistenten, pågår en intens jakt inne i styre- og klubbkontorene etter klubbens sjette trener på kort tid. På spørsmål om den mannen burde vært en av de fem foregående hovedtrenerne, svarer ikke Ophaug direkte på spørsmålet, men serverer følgende betraktning:

- Håkon og jeg fant kjemien gjennom to og et halvt års tett samarbeid. Han er fotballfaglig svært dyktig. Nevnte Mjelde har også sine gode sider, og samarbeidet med ham stemte veldig godt. Jeg jobbet kort tid med de andre, men jobbet godt med dem og har fortsatt kontakt med dem alle.

Han gir mer villig av seg selv når vi spør om hva som bør stå i stillingsbeskrivelsen til en ny trener.

- Jeg kjenner mange trenere som er fotballfaglig dyktige, men den neste må tåle presset! Og han må være en god leder – ikke en sjef. Da kommer han ikke til å få med seg folk. Han må se hele klubben. Ta vare på innsiden, så tar innsiden vare på deg, oppfordrer Ophaug.

Kontrakten går ut

Han lurer ikke bare på hvem som kan bli hans nye sjef i FFK, men går selv en usikker framtid i møte. Kontrakten med FFK går ut ved juletider, og det er ikke kommet noen antydninger fra klubben om hva som blir hans bane.

- Litt stressende er det selvsagt, og det kryr ikke av trenerjobber lenger når vi nærmer oss midten av november. Jeg har en jobb i barnevernet ved siden av, men ønsker som sagt å jobbe med fotball også. Andre klubber har tatt kontakt også nå, men fra et lavere nivå. Jeg har svart at jeg ønsker å se an hva FFK vil først. Vi er mange som brenner for å gjenoppleve suksess som i 2008, og mange som drømmer om å fylle tribunen igjen. Jeg vil få til noe med FFK, svarer Ophaug.

Drevet av klubbhjertet

Mandag er det uansett han som tar imot spillerne etter et par ukers pause. Da skal det trenes snaut to uker, og Ophaug vil gå gjennom med spillerne hele opplegget for egentreningsperioden som følger.

- Det handler om blant annet vekt, fettprosent, testing av utholdenhet og spenst og forventninger til hvilket nivå de skal ligge på når vi ses igjen like over nyttår.

- Hvordan motiverer du deg for dette når du selv kan være ferdig om kort tid?

- Den jobben gjør nok klubbhjertet og den profesjonelle delen av meg, slutter FFK-assistenten.