Netthodenes jubeldryss

Krise? Hvilken krise? Det var tittelen på nettjournalistenes konferanse tirsdag. Nona, organisasjonen for nettjournalistikk i Norge (også kjent som Netthoder, det er jo veldig vanskelig å bestemme seg for bare ett navn, når man først skal lage organisasjon), samles en gang i året for å diskutere medieutvikling, nettjournalistikkens kår og framtida for norsk presse.

[ «Fem grunner til hvorfor vi ikke har mediekrise» ]

var også navnet på en kronikk leder Ingeborg Volan og nestleder Gunnar Stavrum hadde på trykk i Dagens Næringsliv i helga.

Deres poeng er følgende: Slutt med all sytinga om at pressa går i dass. Det skjer masse moro i norske nettmedier, og det lages bedre nyheter enn noensinne!

De har noen poenger. Ingen tvil. Blant dem: På nett kan man fortelle en historie med de beste verktøyene til enhver tid, man er ikke bundet til avis­papiret, eteren eller TV-ruta. Mye mer informasjon er mer tilgjengelig i databaser vi aldri før har kunnet søke i. Innovasjonstakten øker. Vi har bedre medier enn før, og de er tilgjengelig for flere.

Alt dette er vel sant, på sett og vis. Internett har snudd norske medier opp ned på et par tiår, og i all hovedsak har mediene blitt bedre. Likevel. Den enkleste måten å måle norsk journalistikk er nå å måle hvor mange norske journalister som finnes. Og de blir stadig færre.

Riktignok er det lettere å drive gravende journalistikk nå enn før. Det er enklere å gjøre et søk i en database enn å møte opp i regjeringskvartalet for å søke innsyn. En journalist kan levere mer og bedre stoff nå enn før.

Det er mulig det ikke er noen krise. Men det lukter litt guffent her og der.

På tirsdagens konferanse var det heldigvis lite som tydet på at det fantes problemer i nettjournalistikken. Vi snakket lykkelig om hvor teit det var med folk uten digital kompetanse, om hvor fantastiske ting Huffington Post får til, om hvor moro det skal bli når vi får en egen nettjeneste som kan pakke alle norske magasiner i en Netflix-aktig pakke, vi ga hverandre ros for hvor fine nettprosjekter vi har laget ... og så ga vi hverandre priser. Netthodepriser.

Og hvis du trodde toppen var nådd da Gullruten ga Gullruten til Gullruten for noen uker sida, så var det ikke mye bedre blant netthodene.

Prisen for Årets nettsak (store redaksjoner) gikk til Adresse­avisen. VGs mann i Nona-styret fikk hederlig omtale. Samme pris for små redaksjoner gikk til en sak fra Sunnmørsposten. Tilfeldigvis samme avis som jurylederen kom fra.

Og hedersprisen, selveste Årets Netthode, den fikk Gunnar Stavrum i Nettavisen. Avtroppende nestleder i Nona.

Krise eller ingen krise. Journalister er journalister.

--

PS: Herværende slask var ikke tilfeldig forbipasserende, altså. Jeg var leid inn for å lede en nettsjef-debatt på konferansen og fikk en usedvanlig deilig boks med sjokolade for jobben. Hashtag korrupsjon, si.

PS2: Misforstå meg rett, jeg liker Nona, altså. Dessuten insisterer organisasjonen på at alle involverte i juryen satt på gangen hver gang det kunne være snakk om rolleblandinger. 

PS3: Neida, jeg er overhodet ikke bitter over å være den eneste gjenlevende person i norsk presse som aldri har vunnet noen pris. Neida. Ikke i det hele tatt.

PS4: Vil du lese mer om media og politikk og sånn (TM), sjekk ut saka om Å gå ut med søpla. Jeg synes den var morsom. Og det var jeg som skreiv den, så detta har jeg greie på.

DS