Homosex, depresjon og skikkelig ekte fattigdom dreper TV-bransjen. Her er hvorfor.

Det er ekstremt vanskelig å beskrive en god TV-serie. Kanskje er ordforrådet for spinkelt, kanskje strekker ikke hukommelsen til, eller kanskje serien rett og slett ikke er enkel nok.

Men jeg elsker «Shameless».

Den amerikanske versjonen av en engelsk TV-serie som handler om livet i en fattig storfamilie på sørsida av Chicago, den er så fin at jeg ikke greier å formulere det. I hvert fall ikke så vakkert at du kommer til å forstå.

Men likevel: Aldri er homofili blitt framstilt så fint, så tøft og så saklig på skjermen. Aldri har psykiske problemer virket så ekte. Aldri har fattigfolk vært så kule. Eller, joda, fattigfolk er ofte kule på TV. Men i «Shameless» er de kule på en måte jeg ikke kan huske å ha sett før. Her er fattigdommens kaos blitt kul. Her er de håpløse tilpasningene man gjør i livet fordi man ikke kan få til ting sånn som folk med penger kan, vist fram, sånn at man tror på dem. Komplisert kjærlighet både i familie og i nabolag gjør at jeg elsker dem alle sammen. Og hater.

Hvorfor forteller jeg deg dette? Jo, fordi du mest sannsynlig ikke ser på «Shameless» sjøl. Den går nemlig bortgjemt på en liten, ubetydelig TV-kanal, og er nesten ikke å få tak i på internett. I sånne betalte nettjenester, altså.

Jepp, jeg er veldig glad i TV-serier. Og som en nokså ung og lovende fyr ser jeg dem på nett. TV-kanalenes programmering, hvor man hvileløst må stille vekkerklokka etter hvilket innhold man foretrekker, det har jeg forlatt. Som nesten alle andre som er glad i serier.

Samtidig setter jeg sjølsagt pris på godt innhold, og elsker at det blir laget gode serier. Kanskje det er derfor jeg abonnerer på både Netflix, TV 2 Sumo og HBO? Totalt betaler jeg dermed rundt 300 kroner for TV hver måned.

Er ikke det nok, egentlig? I underkant av 4.000 kroner i året, godt over en prosent av nettolønna mi, går til TV. Det er langt mer enn jeg betaler for både musikk, litteratur, teater, rytmisk sportsgymnastikk og konserter, og kanskje på linje med hva jeg betaler for dataspill. Alle fornøyde?

Vel. Problemet er «Shameless». Den er ikke å finne på verken Netflix, TV 2 eller HBO. Serien er tilgjengelig. Den er produsert, den ligger klar. Men fordi den internasjonale TV-bransjen ennå ikke har greid å tilpasse seg til 2015 er det fortsatt (nesten) umulig å se dem lovlig.

For film og TV er så komplisert. Innhold selges til forskjellige tider, til forskjellige steder i verden, til forskjellige distributører, TV-kanaler, formater, på DVD, blue-ray, nedlasting, strømmefilm, og har i tillegg tidsbegrensede avtaler.

Det er nesten umulig å følge med. Hvor går en TV-serie? Hvilken sesong kan man se nå? Må jeg se den ferdig fort, for å unngå at den plutselig forsvinner?

Jeg snakker ofte med folk i film- og TV-bransjen om dette. De sier det er for vanskelig å gjøre noe med. De skylder på andre deler av bransjen. Gamle avtaler. Noen andre har til enhver tid skylda. Og det er selvfølgelig sant. Men resultatet er enkelt: Kundene går til betalingstjenestene for innholdet som er der. For resten går vi til piratene.

Popcorn Time, for eksempel. En teknisk ålreit, velfungerende pirattjeneste for strømming av TV og film. Utseendet på programmet ligner ganske mye på Netflix. Forskjellen er bare at Popcorn Time er gratis og har mye større utvalg.

Når en vanlig, betalende TV-kunde må gå til piratene for å få «Shameless», hvorfor skal hun ikke bli der og se «Game of Thrones»? Eller «House of Cards»? Eller Vålerenga mot Lillestrøm? Hvorfor skal vi gå tilbake til de betalte tjenestene?
Denne uka har det vært to nyheter om TV-rettigheter. Den første: En ny undersøkelse viser at rundt 315.000 folk i Norge bruker Popcorn Time.

Til sammenligning: Nesten ingen piratkopierer musikk lenger. Etter Spotify ville det være meningsløst, nesten all musikk er jo tilgjengelig.

Man kunne sjølsagt gjort det samme for TV og film. Om (nesten) alt innhold var tilgjengelig i flere nettjenester til en, to eller tre hundrelapper i måneden ... ja, da ville Popcorn Time være ferdig. Hasta la vista, piratbaby. Men, neida.

Den andre nyheten: Erlend Loe fortviler, hans serie «Kampen for tilværelsen» kan forsvinne. NRK har nemlig bare rettigheter til å vise den i noen få måneder. Men selvfølgelig kan ikke «Kampen for tilværelsen» forsvinne. Den er for evig og alltid sikra, av undergrunnens nasjonalbibliotekarer. Piratene.

I mellomtida er sesong fem av «Shameless» ferdig. Fiona og resten av The Gallaghers har dumpa meg, og vil ikke gjenoppta kontakten på mange måneder. Jeg gjør som nydumpa folk alltid har gjort – leiter hvileløst etter erstatninger. Før eller seinere finner jeg noe. Men det blir nok ikke på Netflix.

Dessverre. Skråstrek heldigvis.

--

PS: Jepp, som du skjønner. Denne artikkelen er først og fremst skrivi for å få noen å diskutere Shameless med. Ta kontakt med @aslak_gatas på Twitter hvis du også har et uoppfyllt behov for å diskutere familien Milkovich, familien Gallagher, eller å dele din skamfulle forelskelse i Fiona.

PS2: Av andre serier jeg er hodestups forelska i er Community. En veldig gøyal nørde-komedie om livet på et offentlig (underforstått jævla dårlig) college i USA. Igjen, ta kontakt med meg på Twittern hvis du vil lage fanfiction av talkshowet Troy and Abed in the morning eller hvis du vil øve inn dette:

PS3: Egentlig skulle denne kommentaren hete "Cockporn time", men jeg turte ikke.