Nyheter

Å gå ut med søpla

Hvorfor kommer alltid de skikkelig dårlige sakene ut når det virkelig ikke passer?

Av Aslak Borgersrud

– Throw it out with the trash. 

Liksompresident Jed Bartlet i politikkserien over alle politikkserier, The West Wing, forklarer hvordan det skal gjøres.

Han har nettopp fått en rapport som viser at seksualundervisning er lurt. At USA bør lære ungdom om sex for at de skal beskytte seg best mulig.

Men, som alle veit, sånne rapporter står seg ikke alltid godt i amerikansk media. Så rapporten må ut med søpla.

«Take out the trash day» ble først kjent for vanlige folk i 13. episode av første sesong:

«Any stories we have to give the press that we’re not wild about we give all in a lump on Friday.» Det sier nestsjefen i staben på det hvite hus, Josh Lyman.

Assistent Donna spør om hvorfor.

«De har X antall spalter å fylle, ikke sant? De kommer til å fylle dem uansett. Hvis vi gir dem en historie, så fyller den spaltene. Men hvis vi gir dem fem historier ... Så får de en femtedel hver.»

«Men hvorfor på fredag», spør Donna?

«Because no one reads the paper on Saturday».

Akkurat det siste viser kanskje forskjellen på norske og amerikanske medier, samt forskjellen på mediebildet i 1999 og i dag. Her leser folk aviser så det spruter på lørdager. Både på papir og mobiltelefoner og internett og alt mulig.
Likevel har fredagen festa seg også her som en utmerka dag å «gå ut med søpla». Kanskje fordi nyhetene nå kommer ut med én gang, og ikke dagen etter. En viktig nyhet fredag ettermiddag må dermed konkurrere med fredagstaco, Nytt på nytt og Fredrik Skavlans eskapader om folks oppmerksomhet.
Men også: De fleste journalister tar helga. En sak som kommer ut fredag kveld må jobbes med av de langt mer overarbeida kvelds- og helgevaktene.
Så er også norske politikere langt mer avanserte enn presidentens folk i The West Wing. Klassikeren i norsk politikk er fra den rødgrønne regjeringa:

Monstertiming.

Det var fullt opprør på grasrota. Hele Norge var i harnisk. De rødgrønne hadde nemlig bestemt å trekke høyspentledninger, med dertil hørende monstermaster, i Hardanger. 

Saken vakte enorme protester. Den var blitt en skikkelig knipe for regjeringen Stoltenberg. Og før eller seinere måtte de konkludere. Skulle de gi etter for miljøbevegelsen og folkemeninga, eller skulle de prioritere økonomien? Mast eller grøft?

Olje- og energiminister Terje Riis-Johansen må ha vært i ei knipe. Jo, monstermastene skulle bygges. Det var det nok ikke særlig mye tvil om. Men hvordan skulle han presentere dette på en måte som folket ville akseptere? Her trengtes god timing.

Så Terje Riis-Johansen slapp nyheten tirsdag 1. mars 2011. Sånn cirka midt på dagen.

BRA COVER: Hvor var du da Eldar Rønning og Martin Johnsrud Sundby tok to av tre medaljer på 15-kilometeren i Holmenkollen? Vel, spør heller hvor Terje Riis-Johansen var. Svaret? Han var ute med søpla.

BRA COVER: Hvor var du da Eldar Rønning og Martin Johnsrud Sundby tok to av tre medaljer på 15-kilometeren i Holmenkollen? Vel, spør heller hvor Terje Riis-Johansen var. Svaret? Han var ute med søpla. (FOTO: CORNELIUS POPPE/NTB SCANPIX)

Da hadde Eldar Rønning akkurat passert sjukilometermerket i Holmenkollen. Han lå åtte lovende sekunder foran finske Matti Heikkinen på 15-kilometeren. Hadde Norge virkelig en mulighet til å ta gull selv om Petter Northug sto over? Kunne Martin Johnsrud Sundby komme på seierspallen?

Flere titusener sto i løypa og fulgte med. Hele nasjonen var limt til TV-apparatet.

Men Terje Riis-Johansen hadde ikke tid til å følge med, han holdt pressekonferanse om monstermaster.

En klassiker, både i skisporet og i politikken. 

Selv om Heikkinen tok igjen Rønning. Og monstermast-debatten blussa opp igjen enda en gang.

Asylbarnfinta.

Rett før jul, for eksempel, var hele Norge opprørt over nyheten om at justisminister Anders Anundsen tilsynelatende hadde holdt nasjonen, samarbeidspartiene og landets asylsøkere for narr, ved å ikke endre rutinene for utsendelse av asylbarn slik han hadde lovt KrF og Venstre.

En serie avsløringer fra Bergens Tidende gjorde at alle ventet på Anundsen. Han måtte redegjøre. Forklare seg. Ikke minst overfor Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité.

Vel, brevet kom. Seint om ettermiddagen fredag kveld. Siste arbeidsdag før jul. Gjett om både presse og konstitusjonskomité var litt misfornøyd med akkurat den der.

Tarjei Skirbekks bok Hvordan vinne valg

Spinninginstruktøren.

Men er det tilfeldigheter, eller er det kaldblodig planlegging? Jeg tok en telefon til Tarjei Skirbekk. Han pleide å være spinndoktor (skråstrek politisk rådgiver) for Arbeiderpartiet, og ga i vår ut boka «Hvordan vinne valg». Den handler nettopp om disse tingene. De utspekulerte triks våre folkevalgte bruker for å lure/manipulere/opplyse (stryk den du liker best) folket som har valgt dem.

Skirbekk forteller at å time dårlige saker til dårlige tidspunkter (for pressen) er regelen, framfor unntaket.

– Det ville være mer oppsiktsvekkende om såkalt uttak av dårlige saker ikke var planlagt, sier han.
Skirbekk forteller at det er flere lure grep man kan gjøre når man skal få ut en vanskelig politisk sak i mediene. For eksempel kan man:

  • Skjule den i ly av stor sak.
  • Lage en egen positiv sak (som får større oppmerksomhet) og slippe den samtidig.
  • Slippe den på et dårlig tidspunkt (for eksempel fredag ettermiddag).
  • Slippe den eksklusivt i et medie man stoler på, eller til en journalist man har et forhold til (for å få bedre kontroll på hvordan saken blir).
  • Avholde pressekonferanse.

Pressa er alltid opptatt av å få saker mest mulig eksklusivt, så det å si noe til alle medier samtidig kan være en måte å «flate ut» en sak på, og dermed få mindre oppslag.

Men det motsatte er selvsagt også tilfelle. Skirbekk antyder at langt flere politiske møter enn strengt tatt nødvendig slutter rundt klokka 19.00. På den måten kan man få direktesending på Dagsrevyen og være sikret oppmerksomhet, selv om saken ikke nødvendigvis er verdens største. Direktesendinger gjør jo også at mediene ikke kan klippe i budskapet.

I Skirbekks bok «Hvordan vinne valg» forteller han også historien om kanskje den mest brutale, ufine måten å gå ut med søpla på, noensinne:

«It’s now a very good day to get out anything we want to bury.» Det var den korte og greie meldingen Jo Moore, en politisk rådgiver under Tony Blair, sendte til informasjonskontoret i departementet sitt. Tidspunktet: 11. september 2001, klokka 15:55. Få minutter tidligere hadde to fly kræsja inn i World Trade Center.

Mailen ble lekket, og Moore måtte unnskylde til offentligheten. Men sparken, det fikk hun først da hun et halvår etter gjentok «suksessen» i forbindelse med prinsesse Margarets begravelse.

Maidagsfest.

Men hvorfor forteller jeg alt dette? Jo, fordi det skjer igjen. I Stortinget. I dag. 
Sjekk kalenderen for Stortinget denne uka. Mandag: Ingen særlig spennende saker. Tirsdag: Nei da. Onsdag: Snork. Men så torsdag, i dag, siste dag før en langhelg som attpåtil inneholder 1. mai:
1. Redegjørelse av statsministeren om situasjonen i Middelhavet.
Jepp. Regjeringas store krise om dagen. Folk vil at Norge skal hjelpe druknende flyktninger i Middelhavet. Regjeringa vil slippe. Saken er en omvendt velgermagnet. Slippes siste dag før en fridag, hvor det er umulig for avisene å gi den nok oppmerksomhet.

Men ikke nok med det.

2. Høring om videresalg av marinefartøyer. I kontroll- og konstitusjonskomiteen.

Det er altså saka hvor Forsvaret har solgt krigsskip til paramilitære grupper i Nigeria. Etter årevis med graving har Dagbladet fortalt historien og avslørt den ekstremt pinlige saka, uten en millimeter hjelp fra verken Forsvar eller departement. Og nå skal de ha høring, på torsdagen før 1. mai.

Heldigvis, må jeg si, tror jeg ikke mediene blir hjemme likevel.

Dessuten skal det jo sies. At første mai er jo en fin dag å ta opp viktige politiske saker, da. Det finnes jo én og annen der ute med en talerstol.

Selv om det ikke kommer papiravis.

Mer fra Dagsavisen