For noen uker siden meldte Siv Jensen seg på den politiske debatten med et innlegg i Dagens Næringsliv, der hun advarte mot at «Vi blir mer og mer avhengige av oljepenger for å finansiere velferdsordninger og såkalt varige utgifter over statsbudsjettet». Som sikkert mange andre på venstresida spurte jeg meg selv om innlegget ville blitt skrevet under en Høyre-ledet regjering, eller om det at regjeringen ledes av Arbeiderpartiet gjorde at Jensen fant tid og glede i å skrive dette.
Jensen kunne skrevet en kronikk med tittelen: «Ikke gjør som jeg gjorde». For i sin tid slo hun alle rekorder for oljepengebruk.
Det er lett å rive politiske motstandere i fillebiter. Noen vil hevde at det er gøyere også. Men innimellom kan det være nyttig å tolke hverandre med velvilje. Kan hende det gjør den politiske debatten sunnere også?
Et dønn seriøst svar er å si: Jeg er helt enig
I alle fall er det iblant en grei mental øvelse å strippe vekk navnet på avsenderen før man leser teksten. For uten den ekstra chilli-smaken som Jensens navn gir til budskapet, er innholdet i det som står der like kurant som en hvilken som helst perspektivmelding fra de senere årene.
Perspektivmeldingene drøfter sentrale utfordringer for norsk økonomi i et langsiktig perspektiv. Allerede for fire år siden ble det slått fast der at: «Om få år vil statens utgifter øke raskere enn inntektene, og frem mot 2060 vil det ifølge framskrivinger i denne meldingen være et udekket finansieringsbehov over statsbudsjettet på om lag 5 mrd. kroner årlig». I løpet av våren vil det komme ny og oppdatert perspektivmelding, som bør gi oss anslag på hvordan vi nå ligger an.
Et litt syrlig tilsvar til Jensen kunne vært å spørre hvorfor ikke hun bekymret seg mer for dette før, da hun som finansminister ville skjule deler av oljepengebruken sin ved å føre den «under streken». I tillegg er det en kjensgjerning at regjeringen hun satt i brukte i snitt en større andel av oljefondet enn dagens regjering.
Men et dønn seriøst svar er å si: Jeg er helt enig. Når nesten hver fjerde krone på statsbudsjettet er hentet fra oljefondet, bør vi ha mer alvorlige diskusjoner om bærekraften til fondet. Baksiden ved fondets eventyrlige vekst og økt oljepengebruk, er at verdiene til aksjene ved en børsnedgang kan ramle mye fortere enn det offentlige forbruket vårt. En vesentlig andel av norsk velferd og infrastruktur er avhengig av at vi fortsetter å lykkes både som oljenasjon og som investor i verdens aksjemarkeder gjennom oljefondet. Det er et pussig paradoks samtidig som våre fremste politikere reiser verden rundt og arbeider for å redusere etterspørselen etter vår viktigste inntektsbringende vare, nemlig olje og gass.
Les også: Det er patetisk å vinne på idealtid, men noen ganger er det en kunst.
At andelen i befolkningen som trenger omsorg vil øke, og at andelen som vil være i arbeid vil bli lavere, er også godt kjent. Det betyr i praksis at evnen til å skape skatteinntekter via arbeid, og å finansiere felles velferd vil bli svakere. Hvordan vi skal løse dette fremover burde dominere den politiske debatten. Her har venstresida og høyresida i norsk politikk ulike svar, ofte langs kjente politiske skillelinjer. Høyresida vil gjerne ha kutt i skattene, og hevder at det fremmer investeringsvilje og dermed arbeidsplasser og skatteinntekter. Mens venstresida vil ha investeringer i felles velferd som gir trygghet, og dermed vilje til å ta plass, ta initiativ og ta risiko – som kan bidra til mer verdiskaping og vekst, slik vi ser det.
Dette bakteppet illustrerer også nødvendigheten av grunnrenteskattene på havbruk og vindkraft på land som ble innført av Støre-regjeringen: De bredder ut inntektsgrunnlaget for en velferdsstat som trenger mer penger for å opprettholde kvaliteten på tilbudet innen helse, omsorg, skole og barnehage fremover. Det er derfor også besynderlig å merke seg at debatten om innføringen av skattene langt har overgått diskusjonen om hvordan pengene brukes.
Vi kommer uansett ikke rundt at det tiåret vi nå er inne i vil kreve en helt annen økonomisk ansvarlighet og nøkternhet enn det politikere og velgere har vært vant. Å skaffe landet nye, langsiktige utgifter, uten å samtidig redusere utgiftene et annet sted, er ikke ansvarlig. Å la være å drøfte løsninger som gir brede skattegrunnlag, tetter skattehull og får folk i arbeid, fremstår kanskje mer teknisk enn visjonært – men vil være helt avgjørende for velferdstilbudene fremover.
Krevende økonomiske tider krever også sine politikere.
Mitt inntrykk er at forståelsen av hva vi stod i som land var sterkere, og mer samlende, under koronapandemien enn den er nå. Da hadde vi en felles ytre fiende: smitten. Og vi hadde et omforent svar: vaksine.
Les også: Se og lær, Jonas, skriver Jo Moen Bredeveien
Nå er det litt uklart hvem fienden er, og det varierer hvem folk er opprørt over. Er det sentralbanksjef Ida Wolden-Bache, som har satt opp styringsrenta flere ganger? Er det Jonas Gahr Støre, fordi han er statsminister under renteoppgang og prisvekst? Er det Putin som har forrykket hele energibalansen i Europa, og bidratt til å drive opp strømpriser? Eller selve krigføringen hans, som tvinger frem store investeringer i forsvar og etterretning, og økonomiske bidrag til Ukraina?
Analysen, og hvem fienden til slutt er, avhenger veldig av øyet som ser og hvilke grunnholdninger den enkelte selv har. Det får samtidig betydning for hva man mener om løsningene.
Det gjør det vanskelig å samle befolkningen om at vi nå må holde igjen på oljepengebruken og holde oss godt under handlingsregelen. Men sammen med en god fordelingspolitikk, er en ansvarlig oljepengebruk noe av det mest solidariske vi kan gjøre. Det kan ha positiv effekt på prisvekst og renteoppgang, samtidig som vi unngår frontkollisjon med en lenge varslet utgiftsvekst i statsbudsjettet.