Roy Jacobsens litterære storverk «Seierherrene» beskriver framveksten av det moderne Norge. Han starter historien i et fattig, sjølbergende Nord-Norge tidlig på 1900-tallet, og gjennom industrialisering og flytting sørover forteller han historien om Norge før, under og etter krigen. Gerhardsens Norge på 1950- og 60-tallet har en helt sentral plass i historiefortellingen, fortalt gjennom brødrene Harald, Jannik og hovedpersonen Roger’n og deres oppvekst på Årvoll i nedre del av Groruddalen.
Romanen er et storartet epos om en helt sentral del av nyere norsk historie. Dette var perioden da Arbeiderpartiet styrte landet med tilnærmet rent flertall på Stortinget, og Jacobsen oppsummerer sosialdemokratiets storhetstid på en mesterlig måte. Landet ble bygget i stor fart, og den materielle velstanden økte år for år.
Faktisk blir de så opprørt at de ror over fjorden og riper opp formannens Volvo
I motsetning til perioden vi er i nå, så ble kjøpekrafta hvert år litt bedre for vanlige folk i vanlige jobber.
De mest ikoniske sidene i boka er når Jacobsen tegner en scene der begrepet «Idealtid» innføres. De tre brødrene fra Årvoll er på fagforeningen Stein og Jords sommerleir på en øy i Oslofjorden. Hver sommer arrangeres det et terrengløp, og hvert år pleier sønnen til fagforeningsformannen å vinne.
Formannen har startpistol og er arrangør av løpet. Et stykke uti ser formannen at sønnen ikke kommer til å vinne denne gangen. Da tar han affære: Han bruker makta si til å innføre idealtid, og da viser det seg at Jannik ikke vinner likevel, men at det er en tufs fra Nilsebu som vinner siden han kom nærmest den tiden som formannen definerte som idealtid. De utslitte brødrene som var først i mål, har ikke hørt om idealtid før og blir rasende. Faktisk blir de så opprørt at de nattestid ror over fjorden og riper opp formannens Volvo Amazon på parkeringsplassen.
Les også: Vi skriver for mye om systemsvikt og for lite om systemfest, skriver Lars West Johnsen
Idealtid ses på som en sosialdemokratisk oppfinnelse som skulle motvirke konkurranse og skape færre vinnere og tapere. Hvis konkurransen avgjøres på idealtid, er det enten den som kommer nærmest gjennomsnittstiden eller nærmest en forhåndsdefinert tilfeldig valgt tid som vinner.
Idealtid som konkurranseform er svært lite brukt nå. I de fleste tilfeller handler det om å komme først i mål – vinneren tar alt.
Men i vårens mange pågående lønnsoppgjør, er det mange innslag av idealtid. I forarbeidet sitter man og regner på hvor mye prisene øker, hvor mye penger bedriftene tjener, man anslår hva de tåler av lønnsøkninger og man regner på fordelingen av hvor mye av bedriftenes penger som går til lønn og hvor mye som går til eierne. Veldig mange hensyn å ta samtidig, altså.
Summen av alt dette skal komme så nær som mulig det ideelle for de involverte. Et stort kompromiss – en idealtid.
Den konkurranseutsatte industrien forhandler alltid først i det såkalte frontfaget, der Fellesforbundet fra LO og Norsk Industri fra NHO møtes for å bli enige om årets viktigste lønnsoppgjør. De forhandlet lenge og vel, og ble til slutt enige om at i år skal det gjennomsnittlige lønnstillegget til norske arbeidere være 5,2 prosent. Etter mange år der lønna har blitt mindre verdt, altså at prisene har økt mer enn lønna, er det helt nødvendig at lønna i år skal øke mer enn prisene. Prisene er anslått til å øke med rett over 4 prosent, og i så fall blir det en kjærkommen reallønnsøkning for de som får 5,2 prosent lønnsøkning i år.
Kompromisset som frontfagsoppgjøret er, kan i år oppsummeres slik:
- Godt nok til at det bør bli en merkbar reallønnsøkning for flertallet av lønnsmottakerne.
- Dyrt for bedriftene, men ikke dyrere enn at de fleste lever greit med det.
- Ørlite høyere enn Norges Bank har spådd, men ikke så høyt at det bør påvirke rentepolitikken.
- Litt lavere enn de mest optimistiske klubblederne har ønsket seg, men godt nok til at et klart flertall av medlemmene kommer til å stemme ja til resultatet.
I etterkant av frontfagsoppgjøret har i tur og orden byggfagene, byggeindustrien, det første oppgjøret i offentlig sektor og de hotell- og restaurantansatte landet lønnsoppgjør som er på samme størrelse som frontfaget. Malen for året er lagt, og den følges lojalt.
Men hva så med de som ikke vil forholde seg til idealtiden? Forskjellene i det norske samfunnet øker, og noen skal alltid ha mer enn andre. Det er kanskje ikke så veldig inflasjonsdrivende når Aker-sjefen lønnes med 34 millioner i året eller når Orkla-sjefen får sine 25 millioner. Like fullt bidrar det til økende forskjeller og større avstand mellom de som har altfor mye og de som har altfor lite.
Les også: Det er vanskeleg å finne ord til å skrive om det, men det er alle foreldres mareritt, skriver Trine Østereng
Bankøkonomene er raske med å rope om fare for renteøkninger når lønnsoppgjøret til industriarbeiderne blir en desimal høyere enn prognosen sa. Men det ropes ikke like høyt når overskuddene i bankene er rekordhøye og det sendes rekordstore bonuser til bankenes ansatte og rekordstore utbytter til eierne. Bankenes store overskudd (og bonusutbetalinger) i fjor kom hovedsakelig som følge av at de øker rentene mye mer på utlån enn på innskudd, så det er kanskje ikke så rart at bankenes økonomer spår (eller håper?) at det tar lengre tid enn forutsatt før rentene snur ned igjen.
Idealtid er en konkurranseform som gikk ut av tiden for en god stund siden. Men i lønnsoppgjørene lever kompromissene videre, og inntil videre ser det ut til at de i år har truffet ganske godt på idealtiden.
Les også: Klassesamfunnet er overalt, også i Norge
Les også: Knut Hallvard Tufte er fattig og sosialklient i en av Norges rikeste kommuner
Les også: Tore Renberg: – Voksne påfører barn og unge unødvendig frykt og angst