I en situasjon der 68,5 millioner mennesker er på flukt, er Norge et av de strengeste landene i Europa når det gjelder asyl-og flyktningpolitikk. Gjennom flyktningkonvensjonen har Norge forpliktet seg til å beskytte mennesker på flukt, men istedenfor å følge våre moralske og folkerettslige forpliktelser, jobber samtlige partier for å stenge flest mulig ute, og for å kaste ut de vi allerede har tatt i mot. Når Arbeiderpartiet vil bli som FrP, har dette alvorlige menneskelige konsekvenser.
I Kabul sitter det ei livredd jente, i et land hun ikke kjenner. Selv om Farida og familien vant i retten hele tre ganger, må de fremdeles kjempe imot UNE. Tilbake i Norge, lever Abassi-familien med traumene den norske stat har påført dem. Etter å ha deportert en bevisstløs mor, og senere forsøkt å splitte familien og sende barna alene til Afghanistan, er de nå tilbake igjen i Norge. Tilbake til frykten og uvissheten om hva fremtiden vil bringe. Både Farida-saken og den brutale utkastelsen av Abassi-familien viser hvordan innvandringsregulerende hensyn triumferer menneskerettighetene i Norge. Dessverre er ikke disse sakene enestående i norsk asylpolitikk.
Med henvising til Landinfo, trosser Norge kritikk fra FN og returnerer barn til krig i Afghanistan. Istedenfor å følge våres internasjonale forpliktelser, har asylinnstramningene ført til at Norge har blitt et av kontinentets strengeste land. Dette stopper allikevel ikke Arbeiderpartiet i den populistiske konkurransen med FrP om å føre landets strengeste asyl-og innvandringspolitikk. Det er ingen overraskelse at FrP drar innvandringskortet hver gang de faller på meningsmålingene, det er det som kjennetegner dem. Ved å spille på fremmedfrykt prøver FrP å kanaliserer velgernes sinne over økende økonomiske forskjeller, over på de som blir kategorisert som «de andre». FrP bruker bevisst mennesker på flukt som politisk propaganda og redningsplanke. Men FrP er ikke alene. Arbeiderpartiet ser ut til å la seg inspirere og har kastet seg rundt i konkurransen om å føre Norges strengeste asylpolitikk.
Etter valgnederlaget i 2017 ble Masud Gharkhani valgt til å lede Arbeiderpartiets nye migrasjonsutvalg. Migrasjonsmanifestet ble vedtatt på Landsmøte i 2019 og har et klart fokus på hvordan man kan hindre flere asylsøkere å komme til Norge. De fleste tiltak handler om retur til det første landet de kom til da de flyktet. Dette er fortsettelsen på en usolidarisk politikk, som gjør at land i sør, blir sittende alene med ansvaret for tusenvis av asylsøknader. I manifestet hevder Arbeiderpartiet at de ønsker å ivareta barnets beste, ved å motvirke at unge legger ut på ny flukt. Dette kan ved første øyekast høres fornuftig ut, men tiltakene som foreslås er alt annet enn til barnets beste. Arbeiderpartiet foreslår å redde flere i nærområdene ved å opprette mottakssentre i hjemlandet og returnere barna dit. De kaller det trygt. Flere av de enslige mindreårige asylsøkerne kommer imidlertid fra Afghanistan, et land som nylig har blitt kåret til verdens fargliste land, farligere enn Syria. I fjor ble det drept nesten 4000 sivile, i ulike krigshandlinger. Mer enn tusen av disse ble drept i nasjonale og internasjonale luftangrep.
FN, Amnesty og flere menneskerettighetseksperter har lenge ansett Afghanistan for å være for farlig for retur. Disse institusjonene er tydeligvis ikke pålitelige kilder for Norge, som anser Afghanistan for å være et trygt land, for afghanere. Nordmenn frarådes enhver reise til Afghanistan. Norge hever seg altså arrogant over disse institusjonene og slår fast at Afghanistan er trygt for retur. Arbeiderpartiet støtter regjeringens henvising til Landinfos egne eksperter, og hevder det er trygt å returnere asylsøkere til flere provinser i Afghanistan. Det skal derimot ikke så mye research til, før man oppdager at Landinfo henviser til flere muntlige kilder, som ikke er verifiserbare. Veit Arbeiderpartiet hvem som egentlig har definisjonsmakten i Landinfo?
Norge økte deportasjonene til Afghanistan betraktelig etter at de fjernet rimelighetsvilkåret og etter at UDI i 2016 oppdaterte informasjonen om sikkerhetssituasjonen i landet. Rimelighetsvilkåret sa at å henvise en enslige mindreårig asylsøker eller en barnefamilie til internflukt i Kabul ikke må være «urimelig». Etter at rimelighetsvilkåret ble fjernet, kan enslige mindreårige asylsøkere og barnefamilier sendes til internflukt i Kabul. Før dette ble det sett på som urimelig å henvise enslige mindreårige asylsøkere og barnefamilier til områder der de ikke har nettverk.
Norge har undertegnet FNs Flyktningkonvensjon, derfor burde også FNs anbefalinger være sentrale for norsk asylpraksis. I følge både FN bryter Norge menneskerettighetene ved å tvangsreturne flyktninger til det krigsherjede landet. Istedenfor å høre på FN, lytter Arbeiderpartiet til regjeringen og legger vekt på at det er vurderingen til norske myndigheter som skal telle. På bakgrunn av landinformasjon, skrevet av såkalte norske eksperter som nesten ikke har vært i landet, sender vi barnefamilier tilbake til flukt og død. Norge vil sende et signal om at flyktninger ikke er velkomne hit.
Innvandringsregulerende hensyn og norske politikers signalpolitikk går foran menneskerettigheter og hensyn til barnets beste. Når Arbeiderpartiet vil bli som FrP for å vinne velgere, har dette alvorlige menneskelige konsekvenser. For å unngå intern kritikk fra velgere som setter menneskerettigheter over signalpolitikk, tåkelegger de diskusjonen ved å snakke om såkalte sårbarhetskriterier, som ikke har noe som helst effekt. Arbeiderpartiets redningsplanke for å øke oppslutning i valget vil ikke være en inhuman asylpolitikk, men mindre vingling og en human og solidarisk politikk ovenfor våre arbeidere og for mennesker på flukt. Det er på tide å gjeninnføre rimelighetsvilkåret og føre en politikk der innvandringsregulerende hensyn ikke trumfer menneskerettighetene.