Dagsavisen 15/12 viser til et kunstneropprop imot at USA gjør alvor av å legge ambassaden til Israels hovedstad Jerusalem. Underskriverne slutter seg til argumentasjonen som er velkjent fra BDS bevegelsen. (Boycott, Divestment and Sanctions Movement). Det er snakk om en gradvis prosess av etnisk rensing, rasistisk manipulasjon, kulturinstitusjoner som stenges, og fjerning av palestinske nabolag for å skape en myte om en mono-etnisk urban identitet. Oppropet avsluttes med å utfordre uvitenheten og umenneskeligheten til disse politikerne, og hyller motstandskraften til palestinerne som lever under okkupasjon.
På et vis arbeider kunstnere tett på følelsene. Jeg er selv komponist, og som de langt fleste av underskriverne ikke særlig berømt. Men kunstnerisk frihet fritar meg ikke fra etterrettelighet. At noe føles riktig, betyr ikke at det ikke er galt.
En viktig motivasjon for BDS-idealistene er å få kjenne på følelsen av urettferdighet og egen opplevelse av å gjøre noe aktivt for menneskerettighetene, og selv om det er mye urettferdighet i Verden, er denne konflikten best egnet til det. De speiler ganske enkelt konflikten lokalt i Norge. Det er opplysingstidens ideal om individet som krasjer med kollektivistisk tilnærming, der gruppen er målestokken. Refleksjon erstattes med blind idealisme.
Saken er enkel: Hvis de palestinske araberne anerkjenner Israels rett til å eksistere med et jødisk flertall gjennom en tostatsløsning, er problemet løst. Dette har deres ledere sagt nei til hele veien. På lik linje med at holocaustfornektere nekter å godta at industrielt massemord skjedde, er tilhengerne av BDS blinde for at deres tanker vil føre til at «jobben» vil bli fullført hvis det blir et palestinsk arabisk flertall i Israel.
Jeg er redd for at underskriverne av oppropet virkelig tror at et Israel med jøder i mindretall og et «fritt» Palestina vil komme til å utvikle seg til et sosialdemokrati på lik linje med det vi har i Skandinavia: et rasjonelt materialistisk sekulært og egalitært paradis, som igjen vil gi positive globale ringvirkninger av kosmiske dimensjoner. Ironien er at Israel er tuftet på sosialdemokrati.
BDS-bevegelsens våpendragere mot «uvitenhet» er blant annet humanitære organisasjoner som Røde Kors, Amnesty, UNICEF og KFUK-KFUM som fremstår som om de ikke har en politisk eller ideologisk agenda. NTB og NRK bidrar aktivt til å støtte deres verdensanskuelse. Det samme gjør Den norske Kirke gjennom Mellomkirkelig råd. De sistnevnte baserer seg på erstatningsideologi, som i motsetning til Den katolske Kirke, ikke aksepterer at det jødiske folk også kan anse seg selv for å være utvalgt. På den måten brukes teologi til å frata jødene deres rett til eget land.
Jeg frykter at de arabiske palestinerne er en brikke i spillet for å få tatt jøden, erkeskurken som har skyld i alt som er galt, og at tilhengerne av BDS, mot bedre vitende, protesterer mot at USA legger ambassaden til Israels hovedstad Jerusalem også er det.
Dagfinn Koch, komponist