Ei lita uke før valget er det artig å spekulere i hvem som er kulturminister på seinhøsten. De rødgrønne har lansert sitt fornyede kulturløfte mens Helleland varsler full gjennomgang av hele kulturpolitikken om hun får fortsette. Vel så viktig som hvilken statsråd som dukker opp på høstens premierer er hvilken politikk regjeringen vil føre.
Kinoen er Norges best besøkte kulturinstitusjon med norske filmer som de tre mest sette filmene i fjor. Folk flokker seg om det originale norske innholdet på TV, enten det er drama, dokumentar eller underholdning, og vi spiller stadig mer dataspill. Altså har folks bruk gjort den audiovisuelle kulturproduksjonen til vår tids sterkeste kulturuttrykk. Når vi møter den norske kulturministeren neste gang er det med klare forventninger om en moderne lov, moden regulering, mål om filmmilliarden og om en grundig ryddejobb i verktøykassa.
Film, TV og spill skapes ikke på mirakuløst vis av seg sjøl. Det er produksjoner som krever mye kapital og som skapes i lange og kompliserte prosesser der produsenten er den første som tar risiko. Regjeringen forsøkte denne våren å få vedtatt en ny åndsverkslov, et forsøk som strandet på bråk fra kunstnerorganisasjoner og misforståelser om hvilke rettigheter som overdras ved en ansettelse eller engasjement. Etter valget må regjeringen levere en åndsverkslov som gir balanse mellom vern og bruk av rettigheter. Skulle Arbeiderpartiet ta over, så må de fri seg fra idéen om den fattige avmektige kunstneren som blir utnyttet av den mektige produsenten, en virkelighet som ikke kan beskrive det norske produserende kulturlivet med lang historikk med organiserte arbeidsgivere og arbeidstakere.
Om Helleland får fortsette må hun levere en lov som tar inn over seg at usikkerhet om en film kan bli spilt av etter at den er skapt er gift som tar liv av filmen før den i det hele tatt blir påbegynt.
Med digitalisering er distribusjonen snudd opp ned. Strømming har fra 2009 til 2016 doblet seg 17 ganger mens salget av DVDer har droppet til en tidel av hva det var i samme periode. Inntektene har ikke fulgt med og mens kinoene og DVD-salget bidrar gjennom reguleringer er strømmeaktørene enda ikke regulert. Det bryter med prinsippet om at alle som tjener penger i en verdikjede også skal bidra til at det produseres nytt innhold.
Mens kulturministeren sier hun er utålmodig og snakker om ris bak speilet har hennes eget faginstitutt og filmdirektør lagt fram rapporten som viser hvilke moderne reguleringer som kan innføres. Krav til strømmetjenester om norsk og europeisk andel av innhold, plikt til å framheve dette innholdet og valg mellom å investere direkte i norsk innhold eller å heller betale til filmfondet er forslag på kulturministerens bord som burde ligge klar for stempling.
Kulturministerens aversjon mot å innføre avgifter er i ferd med å bli handlingslammelse som effektivt hindrer ny norsk produksjon.
De fleste husker Thorhild Widveys svar på smerteskrikene etter kutt med å øke letevirksomheten etter private penger. Audiovisuell sektor har allerede systematisert jakten og endringen er altså gjort. Premierene på norsk film i høst løftes til lerretet med om lag en tredel offentlig finansiering. Tilskudd gjennom filmfondet løser ut risikovillig kapital og skaper mer norsk film, TV og spill. Årets filmfondbudsjett gir én film færre på størrelse med «Kongens nei» enn om fondet hadde vokst som samfunnet ellers. Når den nye kulturmeldingen skal leveres våren 2019 må regjeringen ta mål av seg om å bidra med en milliard til norsk audiovisuell produksjon årlig.
Film, TV og spill er både kultur og næring. Regjeringen og opposisjonen forstår det, men i jakten på god næringspolitikk for audiovisuell sektor har regjeringen dessverre rota i verktøykassa. Regjeringa har etablert insentivordningen for film i Norge der film som spilles inn i landet vårt og bidrar til kompetanseheving, reklame, reiseliv og ikke minst filmprodukter, mottar tilskudd. Problemet er at det er kulturbudsjettet som tar regninga og ordningen kan sees som gjøkens egg som er lagt til fortrengning i andres reir. Også andre gode tiltak som Spill ut i verden flytter kulturkroner over i næringskassa. Sjøl om kulturpolitikken må la seg influere langt mer av næringspolitikken, så må vi klare å holde kulturbudsjettet fritt for oppgaven med å finansiere næringspolitiske oppgaver.
Får Helleland fornya tillit på mandag får hun sjanse til å foreta en grundig opprydning i verktøykassa. Får vi en ny kulturminister følger lovnad om mer penger, men det trengs også vilje til å levere moderne regulering og balansert lovverk. Godt valg.