Vi nærmer oss et stortingsvalg i Norge og de politiske partiene har sine programmer som skal presenteres. De er fulle av gode hensikter, men innen ett område er det imidlertid en påfallende taushet. I EU og i europeisk høyteknologisk industri er det stor bekymring for hvordan Europa (les: uten Russland og deres innflytelsessfære) skal klare import av nødvendige materialer for sin egen produksjon av f.eks. vindmøller, høyhastighetstog, hybrid- og elektriske biler, elektronikk, osv. Europa har i mange år vært avhengig av import av spesielle materialer til slik produksjon, men nå, med økede miljøkrav og utarmede ressurser i Kina, vil verdens ledende produsent og eksportør selv bli importør. Norge er i en særstilling ved at vi har mineralressurser som kan gi viktige bidrag til Europas miljøteknologi. I tillegg har vi infrastruktur som vil egne seg ypperlig.
Norge har store forekomster av mange attraktive grunnstoffer, men det skorter på evne og vilje til å investere i dem. Store forekomster er i dag solgt til utenlandske selskap, men fordelen med en gruve er at den vanskelig kan flyttes. Gruver gir lokale arbeidsplasser! Imidlertid er det i utnyttelsen av malmen de store verdiene ligger. Her har Norge hatt gode teknologiske miljøer. I dag er det færre, men de vi har konkurrerer i verdenstoppen og er meget gode. Nevnes kan Boliden Odda, Elkem Fiskaa, Glencore Nikkelverk, Norsk Hydro og Yara (i alfabetisk rekkefølge). Miljøet ved Herøya Industripark er unikt i Europa. Faktisk er infrastrukturen der så god at det kan være attraktivt for utenlandske selskap å prosessere sin malm der.
Oppkonsentrering av de interessante mineraler i bergarten skjer gjerne i nærheten av gruva. Der blir også de ikke-interessante steinmassene deponert; i Norge i flere tilfeller i fjorder (noe som naturligvis er omstridt). Her i landet har dessverre eierne en tendens til å selge konsentratene og nøye seg med det. Merverdien som ligger i å raffinere de rene stoffene overlates til andre. Skal nye forekomster utnyttes må det imidlertid vites at de videre stegene er kjemisk og teknisk mulige og at det kan skapes økonomisk lønnsom drift basert på forekomsten. Dette er ikke selvsagt. For eksempel ble det etter at Kina besluttet å stoppe eksport av såkalte sjeldne jordartmetaller (2009) satt i gang leting etter nye forekomster og «gjenoppliving» av kjente. Over 700 skal ha vært undersøkt på verdensbasis utenfor Kina, men i dag er det bare under 20 som regnes som drivverdige og ingen er så langt kommet i produksjon.
Grunnene til dette er flere, men først og fremst at det koster å utvikle prosesser som både er miljøvennlige, energi- og ressurseffektive, inkluderer samfunnsinteresser og ender opp som økonomisk drivverdige. Ofte er det små selskap som starter slik lete- og utviklingsvirksomhet. De ender opp i økonomiske problemer da investorene, som i en tidlig fase «luktet gull», etter diverse forsinkelser heller bestemmer seg for å investere i mer lukrative og kortsiktige områder, i Norge f.eks. i fast eiendom. De statlige støtteordninger er heller ikke utpreget rettet mot denne typen industrietableringer og alle krever en betydelig egenkapital.
Hva kan gjøres? Norge vil trenge arbeidsplasser av mange kategorier i framtida. Norge har ressurser: mineraler, energi, teknologisk kunnskap, velutdannet arbeidskraft, et stabilt arbeidsmarked, tillit til myndigheter og god miljølovgivning. Fra petroleumsindustrien har vi også en veldig god mal for hvordan norske ressurser kan utnyttes og verdiene ivaretas av samfunnet!
Malen er Petoro (forvalter av Den norske stats direkte økonomiske engasjement i oljevirksomheten). Private selskap kartlegger mineralressursen og utarbeider forslag til videre behandling. Et tilsvarende statlig mineralselskap, «Minoro», vil så komme inn og, gitt at de finner miljø- og samfunnsmessige sider, så vel som prognoser og kalkyler i orden, sørge for at prosjektet kommer videre. Statens engasjement vil variere, men vil kunne sørge for at gode prosjekt blir realisert, at norsk industri får flere bein å stå på og at europeisk industri sikres forsyninger av vitale metaller og komponenter. Dette er av meget stor viktighet dersom miljøvennlig teknologi skal få den plass den må ha. Minoro må naturligvis etableres med kompetente personer i alle deler av en slik industriell utviklingsmodell. I tillegg kan selskapet bli en viktig rådgiver for departementenes fokus innen nye materialer.
Hvilke partier tør ta opp denne hansken?