Vi så det etter terrorangrepet 22.juli: Sang samler et land. Vi var mange, vi kunne telles i titalls tusener. Liten og stor, gammel og ung, og i et mangfold av etnisiteter sto vi skulder ved skulder og sang. Det var massiv ondskap som skulle jages på dør med et glimt av håp. Første gang rett etter at Utøya-massakren rammet, vi var samlet på Rådhusplassen i Oslo. Kollektiv terapi i et hav av folk: «Vi vil ta vare på skjønnheten, varmen — som om vi bar et barn varsomt på armen!» Det var som om sangen fra en gudløs Nordahl Grieg der og da ble til en salme. Året etter, under rettsaken: Rosekor-mobilisering over hele Norge. Vi var alle barn av regnbuen: «… Men si det til alle barna …!»
Hvor er kilden? Lengst inne og dypest nede i alle mennesker ligger «ein fyrste song», grunntonen i oss, en barndomsarv. Holdt i hevd gjennom generasjoner, blir denne grunntonen til en musisk renning i nasjonsveven. Styrkes den, styrkes vi.
Hvem har laget sanger som har festet seg fra generasjon til generasjon og som vi umiddelbart kjenner og kan, helt eller delvis? Det handler om en type musisk nasjonsbygging, fase for fase, knyttet til nøkkelår i norsk politisk historie. La meg konkretisere med noen navn fra de siste 200 år. Her er Henrik Wergeland med «Vi ere en nasjon vi med» (1814-begeistring), her er Ole Vig med «Blant alle lande», her er Bjørnson med «Killebukken lammet mitt», her er Ivar Aasen med «Millom bakkar og berg», her er Vinje/Haavie med «Blåmann, Blåmann», her er Per Sivle/Lars Søraas med «Den fyrste song», her er Edvard Grieg/Nordahl Rolfsen med «Fola, fola Blakken», her er L.M. Lindeman med «Jeg vet en deilig have», her er Margrethe Munthe-sanger som «Vi har en tulle med øyne blå» og «17nde mai er vi så gla’ i»(opprørssanger i 1905, unionsoppløsning fra Sverige), her er Thorbjørn Egner-sanger som «So ro Lillemann» og «Bamsens fødselsdag», her er Alf Prøysen-sanger som «Nøtteliten» og «Lillebrors vise» (både Egner og Prøysen var en del av gjenreisningspolitikken etter 2. verdenskrig), her er Knutsen & Ludvigsen-sanger som «Grevling i taket» og «Dum og Deilig» og her er Lillebjørn Nilsen-sanger som «Alle duene» og «Barn av regnbuen».
I sangbøker ble sangene samlet, skolen fulgte opp, etter hvert kom også massemedier til. Og julesangene, hva med dem? Deres funksjon lodder dypere enn diskusjonene sist måned for og imot julegudstjenester på skoleavslutninger. Tro eller ikke tro, julesang konsoliderer en grunntoneforankring både i glade og tunge dager. Fjernsynssendingen «Salmeboka minutt for minutt» for et par år siden bekreftet det samme. Den traff et folk. Jeg fikk telefon fra en definitivt ikke-troende, han ringte meg midt under sendinga, klart over midnatt, opprømt: «Dette er min barndom med mor!» Og sist, men ikke minst: selve ursangene for de aller minste, de som kan utløse det aller største i lykkelig lek: «Bæ, bæ lille lam», «Mikkel rev», «Bake kake søte» og «Ro, ro til fiskeskjær». Nærmere livets kjerne kommer du aldri.
Denne barnesangtradisjonen har blitt et folkeeie, forvaltet i norsk hverdagsliv, høyst levende, alltid fornybar, alltid med både fortid, nåtid og framtid i seg. Så mye glede, så mye latter, med så mye tårer på kjøpet. Har du tenkt over at Margrethe Munthes «Hurra for deg som fyller ditt år», må være Norges mest brukte sang de siste 100 år? Det handler i sum om en norsk, syngende kulturkanon. Nye sanger vil bli føyet til av nye generasjoner. Men dette styrer intet departement, dette vokser fram i kulturen selv.
Samtidig: Denne grunntonekanon rommer forpliktelser der departementer må inn for å ta grep. Her er to innspill, begge med forankring i en 22.juli-erfaring:
Sang tilbake i skolen
Hva uttrykker det «norskeste av det norske», selve kjernen, buemerket på vår kultur? Svarene vil være mange og sikkert sprike. Men følgende er iallfall et ugjendrivelig faktum: På baksiden av nye norske førerkort finnes gjengitt to sanger: «Vi ere en nasjon vi med» og «Millom bakkar og berg», begge gjengitt i mikroskrift. Dette valget, gjort av våre myndigheter, forplikter. Sang må tilbake i norsk skole! Gjeninnfør dette med historisk bevissthet. Denne musiske renningen i nasjonsveven må holdes ved like for kommende generasjoner, det er rett og slett en nasjonal forpliktelse. Og det vil kunne føre mye med seg. For sang og rytme — lekent forvaltet — genererer energi til beste for all læring og bør kunne faglig integreres, ikke minst i norskopplæringa. Vi vet at i treårsalderen er mange av verdens barn tospråklige med sang og rytmer som nøkkel som viktig læringsvei. Så her har vår utdanningsminister virkelig en mulighet til å styrke en norsk kulturkanon — med dobbel bonus. Kostnaden er minimal, virkningen muligvis optimal.
Musisk integrering i barselgrupper
Den grunntonekanon som her er nasjonalt beskrevet, er samtidig i sin kjerne universell. For i alle land synges barn inn verden, trøstes, stelles, samtales med og bysses til ro med sang. Alle land med sine tradisjonelle sanger, mange sikkert med røtter århundrer tilbake. Overalt på jorda er dette en musisk vei inn i kulturens språk og sosiale liv.
I dag er over 200 ulike språk registrert i Norge. I et fruktbart møte mellom norsk tradisjonell barnesangkanon og barnesangimpulser fra andre kultur ligger en spennende mulighet:
Opprett multi-etniske barselgrupper med spedbarnssang som nøkkel til språklig felleskap, tilhørighet og identitetsbygging. La norske mødre og våre nye landsmødre få mulighet til regelmessig å møtes for sammen å synge for sine barn, alle fra først av på eget musikalske morsmål. Her i Norge finnes barselgrupper over store deler av Norge, både kulturskoler, Foreningen Musikk fra livets begynnelse og Frelsesarmeen er aktive her. Bygg dette kulturpolitisk ut til å gjelde alle landets kommuner — med et syngende førerkort som forpliktende påminnelse...