Oljebransjen rir hurtig inn i solnedgangen. Oljeprisen har stupt og arbeidsløsheten har økt med rekordfart. Da oljealderen ble innledet for mer enn 45 år siden, var vi klar over at den en dag ville nå pensjonsalderen. Likevel kommer dagen som en ubehagelig overraskelse.
Næringslivsfolk, bransjefolk, vanlige folk og ikke minst politikerne puster febrilsk støv av det gamle honnørordet omstilling for å gi det nytt liv. Omstilling var da også svært moteriktig en av overskriftene for Arendals-uka og et tema i partilederdebatten torsdag kveld. Samme dag offentliggjorde NHO-foreningen Abelia sitt omstillingsbarometer med dårlige nyheter: Norge er en sinke på omstilling.
Vi har mye breddekunnskap, men vi mangler spisskompetanse. Spesielt innen teknologi og digitalisering. Det er gode oppstartsmuligheter for nye bedrifter, men det er vanskelig å få bedriftene til å vokse. Få er motivert til å starte bedrift. Omfanget av og kvaliteten på forskning og utvikling er middelmådig.
Samtidig under Arendalsuka la arbeidstakerorganisasjonen YS fram sitt Arbeidslivsbarometer med flere gode nyheter. Det er en betydelig vilje til omstilling på norske arbeidsplasser. 3.000 personer fra ulike bransjer og yrker er spurt om omstilling. Seks av ti vil påta seg flere arbeidsoppgaver dersom det må til for å berge arbeidsplassene. Overraskende nok er ikke arbeidstakerne mer redd for å miste jobben nå enn de var under finanskrisen i 2008–2009. Unntaket er naturlig nok folk som bor i Rogaland og Agder der ledigheten er høy på grunn av oljenedturen.
Seks av ti vil påta seg flere oppgaver for å beholde jobben. Tre av fire er villig til å påta seg nye oppgaver. Seks av ti er interessert i å ta mer utdanning dersom det er nødvendig for å beholde jobben. Folk er ikke interessert i å flytte for å få nytt arbeid. De godtar heller ikke lønnskutt. Derimot er det mange som vil ta en dårligere betalt jobb for å slippe å bli arbeidsledig.
Arbeidstakerne her i landet er med andre ord godt motivert for omstillingene. Bedriftene henger derimot etter. Regjeringens innsats for å få ned ledigheten og sørge for en god omstilling, får dårlig karakter. Mange har rett og slett ikke merket noe til regjeringens arbeidsmarkedspolitikk. Solberg-regjeringen har på dette området et betydelig kommunikasjonsproblem overfor velgerne, for å si det pent. Trøsten får være at det ikke var særlig bedre under forgjengeren.
Historisk har Norge vært god på omstilling. Vi har gått fra seilskip til dampskip, fra sildefiske til lakseoppdrett, fra fossefall til elektrisk kraft, fra bondesamfunn til industrisamfunn, fra gruver og jernverk til oljeboring og høyteknologi, fra folkeskole for alle til universitetsutdannelse for de fleste.
To faktorer er med på å forklare den eventyrlige suksessen med byggingen av velferdsstaten i etterkrigstida: Omstilling og trepartssamarbeidet, den såkalte norske modellen. Vi har hatt noen fabelaktige samfunnsbyggere innen industri og næringsliv, i offentlig som i privat sektor. Omstillingsevnen har vært stor og resultatene av omstillingene har i hovedsak vært vellykkede. Fagbevegelsen og arbeidsgiversiden har i fellesskap utviklet en samarbeidsmodell for å løse uenighet. Arbeidstakernes innflytelse er blitt styrket gjennom lover og regler. Ansatte har ikke kunnet bli sparket uten lov og dom.
To forhold utfordrer den nye omstillingen: Det grønne skiftet. Økende ulikheter og svekkede rettigheter for arbeidstakerne med blant annet mer bruk av midlertidige ansettelser. Det er blitt 19.000 flere slike ansettelser på ett år.
Etter oss kommer syndefloden hvis vi ikke får til det grønne skiftet fra fossil energi til bærekraftig industri. I Dagsavisen i går oppfordret Lars Haltbrekken og Helga Lerkelund i Naturvernforbundet oljebransjen og fagforeningene til å presse på for at arbeidsplassene innen oljenæringen erstattes med bærekraftige jobber som ikke er avhengig av fossil energi. Skal vi lykkes i det grønne skiftet trenger vi alle kloke hoder. Det er mange av dem i oljebransjen.
De økonomiske ulikhetene øker i alle vestlige land, også i Norge. Ulikheter truer stabiliteten i samfunnet og evnen til fornyelse. Likhet og trygghet for arbeid må fortsatt stå høyest på dagsorden på møtene mellom myndighetene og partene i arbeidslivet.
Forutsetningen for at omstillingen skal lykkes er at fagbevegelsens historiske rettigheter utvikles og ikke svekkes, slik det ble gjort med den nye arbeidsmiljøloven. Fagbevegelsen har ikke vært noen sinke under omstillinger. Omstillingene har gått godt på grunn av, og ikke på tross av organisasjonenes sterke stilling.