«Alle asylsaker skal realitetsbehandles», sier Nord-Europa-representant for UNHCR, Pia Prytz Phiri, etter et besøk til Storskog, Vestleiren – og Oslo. Høykommissæren er kritisk til at Norge ikke lenger gjør dét, altså reelt og individuelt behandler alle asylsøknader. Hun er også kritisk til to andre punkter i de blåblås «innstrammingsdugnad»:
At Norge har innført nye, strengere regler til familiegjenforening med betydelig høyere underholdskrav. Som kan medføre at asylanter ikke er gjenforent med sine nærmeste selv etter 4–5 år.
At Russland, som hovedregel og «for de aller fleste» regnes som trygt å bli returnert til. Listhaug fikk i går også kritikk for å så tvil rundt FNs opplysninger om at to syrere skal ha blitt returnert fra Russland til Syria i fjor.
Kritikken preller av. Onsdag kveld uttalte Listhaug – med et smil – at ikke alle land trenger å følge alle anbefalinger fra FNs Høykommisær. Hvilke andre land enn Norge statsråden synes det er greit at slipper unna FN, ble ikke sagt. Ei heller hvordan innvandringsministeren velger hvilke menneskerettigheter hun mener Norge er forpliktet til å følge, og hvilke menneskerettigheter hun kan velge bort. Som om det var en tapas-meny, der vi alle kan velge vår egen lille miks. Og skylle ned med det som passer.
Å relativisere menneskerettigheter, er uansett spesielt. Menneskerettighetsadvokater opererer med et uttrykk: «Du kan ikke gradbøye tortur». Risiko for å bli forfulgt, torturert og i verste fall dø sender millioner av mennesker på flukt. Andre drar fordi de sultes ut eller bombes ut av hus og hjemsted. Og mange drar med en intens drøm om et bedre liv. I frykt for å slippe noen av de siste inn i landet, risikerer Norge nå å stenge ute også de to første gruppene. Det kommer iallfall ingen over Storskog lenger.
Norge har blitt kritisert av FNs Høykommisær for flyktninger før. Sist var under de rødgrønnes Stoltenberg I-regjering, da Bjarne Håkon Hanssen (Ap) var kommunalminister med ansvar for asylpolitikken. Det første til en durabelig politiske debatt. I Soria Moria II, regjeringserklæringen for Stoltenberg II, kjempet SV inn et punkt om at Norge skal lytte til FNs Høykommisær for flyktninger. Den samme forventningen ble lagt inn som en del av forskriftene til utlendingsloven.
Norge har fulgt de fleste FN-anbefalingene etterpå. Norsk utlendingslov og EUs såkalte «asyldirektiv» er i vesentlig grad basert på UNHCRs anbefalinger. FNs anbefalinger er regnet for å være rasjonelle, og har dessuten vist seg å være ganske stødig jus.
Det er andre gode grunner også, til å lytte til UNHCR. Høykommissæren for flyktninger er i særstilling i FN, med sitt helt egne mandat. Ingen andre organisasjoner har mandat til å følge opp flyktninger over hele verden. Røde Kors har et annet mandat, Amnesty International også. I Flyktningekonvensjonen står det at statene skal samarbeide, i tråd med Høykommisærens autoritative uttalelser, og dette er implementert i norsk lov.
Mange av oss har nok i utgangspunktet en forventning om at regjeringen og Stortinget følger norsk lov. Men det kan være hakket for mye forlangt. Listhaug var i går ærlig på at regjeringen har utnyttet handlingsrommet som ligger i å kunne fjerne vilkår i norske lover og regler, forutsatt at det ikke bryter direkte med Flyktningkonvensjonen og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen EMK.
Som kjent ga et bredt flertall på Stortinget regjeringen støtte for å stramme inn norsk innvandringspolitikk på 42 punkter. Bare SV og Miljøpartiet de Grønne stemte imot. Statsminister Erna Solberg (H) er nå på glid med hensyn til reell behandling av asylsøknadene. Enkelte andre konkrete punkter kan også bli revurdert. Men Ap blir neppe pådriveren. I går sa Helga Pedersen seg fornøyd med en skriftlig redegjørelse fra Sylvi Listhaug om håndteringen av asylavtalen til nå.