Den store stillheten

Blåhvit, dus blå, lyseblå, klar blå, turkis, marine. Alle tenkelige nyanser av fargen blå fyller sansene våre. Paletten av blåfarger er klarere enn det jeg tenkte var mulig. Solen skinner fra en nesten skyfri himmel, og solstrålene leker i vannet under oss. Hele naturen glitrer.
Vi har klatret opp på en liten fjelltopp på Cuverville Island på Antarktis. Synet som møter oss er så slående at vi må sette oss ned. Og vi blir sittende. Lenge. Uten å si noe. Vi bare tar inn den mektige, nedfryste naturen, som har ligget slik i millioner av år.

Egen stillhet

Flittige pingviner traver opp og ned bakken ved siden av oss, men naturen føles plutselig så langt mer eksotisk enn de små fuglene. Isen er så uberørt, så storslagen. Noen skyer legger seg over fjelltoppene i det fjerne og lager en eventyraktig dis.
– Dette stedet gjør noe med deg. Mange blir overveldet av den mektige naturen. Den har en egen stillhet, sier Steffen Biersack, som er geolog og guide ved Hurtigruten.
Også han har slått seg ned i den solfylte bakken og skuer tankefullt utover det gedigne kontinentet.

Overrasket av naturen

Vi er som trollbundet, lytter og nyter. På platået under oss ser vi andre turister som gjør det samme, de setter seg ned og bare tar inn inntrykket av landskapet. Biersack har vært guide på Antarktis i flere år, og sier han har opplevd det samme mange ganger.
– Folk kommer oftest hit for å se pingvinene, å oppleve den ekstreme naturen, eller fordi de er kontinentsamlere og vil besøke det siste av alle kontinenter. Men så er det denne uforklarlige stillheten de fleste sitter igjen med, sier han.
– Det er en god stillhet. Ikke tyngende, men lett og klar. Det er få som forventer den. Men mange føler det samme. For meg er det en grunn for å komme tilbake, fortsetter han.
Og vi er så enige! En isbre et stykke bak oss kalver, og en isblokk dundrer i vannet. Men likevel er stillheten raskt tilbake og overdøver.

Drakestredet

Vi har vært på Hurtigruteskipet Fram i noen dager, og opplevelsene til nå har vært mange. Bare reisen ned til skipet var en reise i seg selv. Først fly til Buenos Aires, derfra nytt fly til verdens sørligste by, Ushuaia, før vi entret båten for en to dager lang overfart til Antarktis.  
Drakestredet – der Stillehavet møter Sør-Atlanterhavet og sterke vannmasser kaver mot hverandre – måtte forseres før vi ankom Antarktishalvøya.
Mens båten rugget seg gjennom den krevende sjøen, har vi hørt foredrag om de dramatiske polarekspedisjonene, og forventningene til turen bygget seg opp i takt med at bølgene slo i rekkverket utenfor. Vi fikk en uvirkelig følelse av å dra inn noe helt ukjent, langt vekk fra dagliglivet.

Oppdagelsesreise

Derfor kaller Hurtigruten det en ekspedisjon, med rette. Hver dag er en oppdagelsesreise. For dem som har drømt om å se pingviner på nært hold, byr turen på uendelige muligheter. De tykke fuglene kommer vaggende på sine korte bein mot oss så fort vi setter beina på fast grunn. De vakre, men klumsete skapningene, titter nysgjerrig fram fra alle kanter.
Gedigne seler ligger og slanger seg sløvt på isen, og glipper så vidt med øynene når en gjeng med turister kommer forbi. I vannet rundt skipet leker hval og spekkhoggere, så telelinsene går varme i kulda.  
En dag blåser det plutselig opp slik at vi virkelig får kjenne naturkreftene på sørpolen. En liten stund føler vi på litt av det polfarere som Roald Amundsen har måttet stålsette seg for på turer over isen.

Som småunger

Litt av moroa må vi imidlertid lage selv. Vi aker på rumpa ned bratte stup, rett mot sjøen, som små unger. De tøffeste isbader blant pingvinene ved den aktive vulkanen på Deception Island. Etterpå varmer vi oss opp igjen i framskipets boblebad og skuer ut på isfjellene. Noen har padlet kajakk, andre sovet ute på isen.
Opplevelsene har vært så mange at vi helt har glemt å stoppe opp og observere. Og det er akkurat nå – når solen titter fram fra skyene og isfjellene viser seg fra sitt vakreste – at vi virkelig oppdager den omtalte ærefrykten mange har fortalt at de føler for stedet.
– Det er bare blått og hvitt, men jeg blir aldri lei. Det er en magi ved dette stedet som ikke kan overgås. De turkise buktene er blitt som min snikende, stille venn, sier Biersack.

Helt uvirkelig

Isen minner om isen i Arktis. Men Antarktis er så uendelig mye større, og har aldri vært hjem for mennesker eller landpattedyr. Det finnes ingen trær eller større vekster her. Her er det stillheten som har fått råde i årtusener. Det er en stillhet man ikke helt kan forklare. Det kan blåse opp på sekunder, men lydløsheten som etterfølger vindkastene er til å ta og føle på.
– Det er ingen trær vinden kan ta tak i. Det er en helt annen naturlyd. Naturstillhet. Vi merker det, selv om det er både pingviner og folk rundt oss, sier Cathrine Wessmann, en av de få norske passasjerene på vår cruisetur.
– Vi visste det var vakkert her, men dette er over all forventning. Det er helt uvirkelig, sier kinesisk-amerikanske David Liju Sun.
Jeg leste i en guidebok før jeg dro at «den personen som kan forklare følelsen av å være i Antarktis med ord, har sannsynligvis ikke vært der selv ...»
Og ja, det er umulig forklare den gjennomtrengende naturopplevelsen som plutselig slår inn over oss den første soldagen på Antarktis.
Igjen blir bare sittende, andektige. Helt, helt stille.  
Journalisten var invitert av Hurtigruten.