Berlin gjennom togvinduet

Berlin, i likhet med så mange andre verdensbyer, er et sted man aldri helt får oversikt over: så stor, aktiv, mangfoldig, kontrastfylt og historiepakket at den knapt lar seg oppleve på en langhelg. Du kan følge guideboken, så klart – vandre langs muren, beundre Brandenburg-porten, drikke kaffe på Kreuzbergs kafeer, danse til solen står opp og dra hjem med en følelse av at du har «sett Berlin». Men hva med den andre siden? Berlin for berlinerne, den uten postkort, billettluker og rangering på TripAdvisor? Og er denne siden av byen i det hele tatt verdt å se? Så absolutt, mente resepsjonisten på hotellet mitt.

– Men det kommer an på hva du er ute etter? sa han.

– Det virkelige Berlin. Det rå og ekte. Stedene man ikke ellers ville ha sett, svarte jeg.

– Enkelt, sa han og dro fram et T-banekart. – Bare sett deg på Ringbahn.

Den andre siden av Berlin

Ringbahn er en 37 kilometer lang, sirkulær toglinje som omringer Berlin sentrum. Mange kaller den for «Hundekopf» – hundehodet – for sett fra luften framstår skinnene som silhuetten av en Schnauzer eller Grand Danois. Turen tar nøyaktig en time, litt avhengig av pågang, og stopper på 27 holdeplasser underveis. 500.000 passasjerer benytter seg av linjen hver eneste dag.

For mange berlinere er Ringbahn en del av dagliglivets rytme, ikke bare som transport, men som en møteplass, et galleri, et budsjettvennlig hotell, en mobil nattklubb eller bare som et godt sted å la tankene fly. Som andre tog senker Ringbahn pulsen og nærer fantasien.

For oss turister er Ringbahn dessuten en inngangsbillett til et Berlin man sjelden ser eller hører om, fra det vakre og frodige til fargeløse industriområder, fulle av støv og skygger. Og til forskjell fra transportnettverk i byer som London og Paris er brukerveiledningen for Ringbahn noe alle kan forstå. Alt du trenger er en billett, en time til overs og et par nysgjerrige øyne.

Verdens største galleri

Jeg begynner min første av mange runder på Ostkreuz, Berlins travleste knutepunkt for kollektiv transport. Lenge var stasjonen et sjarmerende minne fra fortida, knapt endret siden åpningen på 20-tallet. Men i løpet av de siste årene har Ostkreuz gjennomgått en omfattende renovering, og minner i dag mer om en moderne flyplass. Blankpolerte stålflater. Wi-Fi hotspots. Kjedebakerier. Praktisk, men kaldt og upersonlig.

Landskapet endrer seg gradvis, fra moderne kontorbygg, parker, boligfelt og videre gjennom byens utkantområder. Inntrykkene er mange og varierte. Nakne trær, forlatte godstog, tomme fotballbaner, parkeringsplasser – og fabrikkpiper i horisonten. En endeløs, kald by driver forbi vinduene. Det er ofte dystert, men på samme tid er det en udefinerbar skjønnhet i forfallet, ikke minst på grunn av graffitien. Det er ikke uten grunn at Ringbahn ofte omtales som verdens største utendørsgalleri.

En reise i historien

Det er ikke bare stemningen som gjør Ringbahn så spesiell. Å kjøre linjen er å forflytte seg gjennom Berlins lange og mangfoldige historie. Byggingen av Ringbahn begynte allerede i 1867. Da ble 37,5 kilometer med stål, grus og bolter lagt i sirkel rundt en veldig annerledes by enn vi kjenner i dag. På den tida transporterte togene gods gjennom et landskap av sletter og jorder, før linjen sakte ble slukt av en voksende bykjerne. Berlin har med andre ord bygd seg rundt toglinjen, ikke motsatt, og som et resultat har ruten en veldig naturlig følelse. Lange, rette strekninger og få underganger, selv i tettbebygde områder.

Damplokomotiv ble etter hvert byttet ut med elektriske, som skar seg gjennom den kullsotede byen som et løfte om en ren og moderne framtid. Under splittelsen av Berlin var store deler av systemet stengt av, med mange forseglede underganger og spøkelsesstasjoner. Åpningen etter murens fall ble et av de viktigste symbolene på gjenforeningen.

Øl underveis

Graffitien endrer etter hvert språk, fra tysk til engelsk til tyrkisk til vietnamesisk og tilbake igjen. Både menn og kvinner – fra dresskledde forretningstyper til røslige karer med maling på snekkerbuksene – tar seg en øl underveis på vei hjem fra jobb.

– Det er mange som sovner her, forteller en ung mann jeg kommer i prat med. – Jeg har våknet mange ganger her selv, litt fortumlet, men det spiller uansett ingen rolle. Og om du blir sittende, ender du alltid opp på stedet du skulle til.

For en turist på storbyferie er første møte med kollektiv transport sjelden en problemfri opplevelse. London har sine gudløse Oyster-kort, New York sine forvirrende ekspresstog og fargekoder. Ringbahn, derimot, er enkel å forholde seg til. Og selv om det kanskje ikke er byens vakreste sider som til tider glir forbi, vil du i det minste kunne dra hjem og med rette kunne si «jeg har sett det virkelige Berlin.» I alle fall litt av den.

(NTB Tema)