Vonde møter med barn

Se bilder fra utstillingen i vinduet over.

Hvem: Rebecca Shirin Jafari (30)

Hva: Fotoutstillingen «Først og fremst barn» stilles ut på Det Norske Teatret i helgen.

Aktuell: Prosjektet har vært stilt ut ti ganger tidligere, og er et samarbeid med Redd Barna. Stilles nå ut for siste gang.

Du er fotograf og har dokumentert barns hverdag på asylmottak. Fortell.

– I seks måneder fulgte jeg barna inn i hverdagen deres. Jeg var der da de spiste, gjorde lekser, lekte, la seg, pusset tenner, kledde seg ut, kranglet med søsken og – ikke minst – når de kjedet seg. Det var en utrolig opplevelse å få et glimt inn i en annerledes barndom. Barn som jo var som andre barn, men likevel ikke.

Hva gjorde sterkest inntrykk på deg?

– Én scene har grodd seg fast i meg. Jeg og et av barna – en tøff 12-åring – satt på det felles barnerommet på mottaket. Det var malt Donald på veggen og det lå bamser overalt. En eneste setning sitter fast i meg. Han sa: «Jeg kunne ønske jeg var mer barn». Den setningen sitter fast i meg. Der satt gutten blant bamser og leker og følte han ikke fikk være barn. De bærer på bekymringer og tanker som ikke hører hjemme i en barndom. Og det var vondt å se. I den opphetede mediedebatten vi har vært vitne til de siste dagene, er det så viktig å huske på å lytte. Det blir så lett at de som høres er politikere og motstanderne av dem. Hysj! Jeg ønsker vi skal være stille og lytte til hva barna har å si. Det er jo dem det gjelder.

Hvordan er det å leve deler av barndommen sin på et asylmottak?

– For disse barna jo asylmottaket deres barndomshjem. I alle fall for en periode. Og jeg vet at gode barndomsminner blir skapt der også. Det var jeg jo selv vitne til! Men. Det forferdelige urettferdige og vonde er jo at disse barna opplever ting som å ligge våkne om natta i redsel for å bli hentet og sendt hjem om natta! Eller at en av vennene deres er borte dagen etter. En etter en forsvinner barna. Også er det jo «utenforskapen». Mange skammet seg over å ikke ha eget rom, eget hus, over ikke å vite om de skulle fortsette i klassen neste år. Mange ville ikke fortelle andre at de bodde i mottak. Noen ganger tror jeg de som styrer barnepolitikken og asylpolitikken i landet nå, har glemt hvordan det var å være barn. For hadde de husket det, ville de aldri ha behandlet barn på denne måten.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Norwegian Wood av Haruki Murakami, fordi den leste jeg da jeg flyttet fra Norge til Bhutan. Det var første gang jeg dro et sted uten å kjenne noe eller noen, jeg forbinder nok boken med den opplevelsen.

Hvem er din barndomshelt?

– Momme, mormoren min! Fordi hun kunne alt, hun klarte å fikse alle ting på to sekunder. Mirakuløst! Også var hun den snilleste. I tillegg fant hun på sprell og lo høyt. Fortsatt er hun sånn og fortsatt er hun min heltinne.

Hva misliker du mest med deg selv?

– Jeg misliker at jeg kan bli så sint at jeg kan både sprekke og gråte. Ofte på en gang. Og at jeg kan ha beslutningsvegring. Det er unødvendig å gå tilbake på beslutninger jeg allerede har tatt!

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot?

– Mest av altfor barn på flukt. Det er ingenting jeg synes er mer urettferdig enn at barn skal lide for det voksne gjør. Jeg blir så sint og lei meg når jeg ser at barn ikke behandles likt, til og med her i Norge. Asylbarn har ikke samme rettigheter som norske barn. Det er et A-lag og et B-lag barn.

Hvem ville du stått fast i heisen med?

– Farmoren min fra Iran. Fordi jeg aldri rakk å bli kjent med henne. Jeg lurer på hva slags liv hun levde – og hvem hun egentlig var.